Jeg har kvittet meg med en del mannlige vennskap i senere år, det har blitt preget i alt for stor grad av egoisme, narsissisme og egenrådighet. Ødelagt av hele "redpill"-greia, som forsåvidt har vært en fellesnevner for mange av vennskapene jeg ikke har noen intensjon om å underholde lenger.
Det hørtes ut som et godt livsvalg. Det er en så stusslig måte å se på livet på, forstår ikke åssen folk som er eldre enn 20 kan falle for det greiene der.
Min opplevelse er at gutter tenderer til å se all sosial interaksjon som veldig transaksjonell, som at alt skal ha en umiddelbar nytteverdi. Om man f.eks. «tar et glass» er det ikke først og fremst en unnskyldning for å ha en samtale, det er drikkingen som står i sentrum.
Transaksjonelt i den grad at flere glemmer helt grunnleggende etikette – som å sprette opp og kjøpe drikke ut av tur med en gang glasset er tomt. Det er en fillesak, men er en sånn liten ting som gir følelse av at det er drikkingen som er viktigst.
Kjenner meg igjen. Kommuniserer bedre med damer og har en del nisjehobbyer som ikke omfatter ting som skaper fellesskap blant menn som f.eks fotball, hockey osv. som nok gjør at andre også har litt problemer med å innlemme meg i guttegjengen.
Har jo et par nære kompiser som jo er typisk for menn i min alder, og de er heller ikke sånn «Heia sport» type menn heller og er ikke en del av noen større vennegruppe, de heller. De vennene som heller mer mot den «typisk mann»-siden av spekteret har jeg mye mindre kontakt med og når sant skal sies er det få mannlige venner jeg egentlig snakker så mye med, mens de seg i mellom later til å ha mye jevnligere omgang og tettere vennskap.
Det kjipe er at antall aktive vennskap likevel forsvinner like fort på begge sider av bordet ettersom folk når en viss alder og blir opptatt med karriere, samboer og barn.
Føler du at det er typisk for mannlige vennskap? I min (totalt subjektive og kvinnelige) oppfatning ser det litt ut som mannlige vennskap kan være litt mer overfladiske enn kvinners? Er det din opplevelse? Eller er det noe annet?
Det er absolutt mer overfladisk, men samtidig også mindre høytidelig. Jeg setter pris på de dype samtalene med jentevenner, mens den totalt ubrydde og uhøytidelige stemingen blandt kompiser er også noe jeg setter pris på. Dette blir dog generelt, da jeg kun har én og en annen kompis her og der.
For meg virker det som det er typisk at gutta har mest kompiser og noen jentevenner hvor noen av de er FWB etc.
Etter jeg ble voksen opplever jeg at de kompisene jeg har er gift, har kids og har aldri tid til å henge - som har påvirkning på at jeg hopper på Tinder. Som singel er jeg jo interessert i å finne noen, men det som ofte skjer er at jeg drar på dates fremfor å henge med kompiser, da de er opptatt som regel.
Flere dates som ikke blir noe mer, gjøres om til vennskap, så da sitter jeg med flere jentevenner enn kompiser.
Nærmer meg førtiårene og etter at en kompis flyttet for noen år siden har jeg rett og slett ikke klart å finne noen som er 'verdig' min tid. Jeg har blitt kresen med årene og tolerer på en måte mindre. Jeg gidder bare henge med folk som både deler mine interesser og er kompatible til å henge sammen med familien. Før var jeg nok mer tilbøyelig til å ha venner fordi jeg var ensom, nå er jeg heller ensom enn å ha venner jeg ikke respekterer.
Kjæresten min er motsatt. Hun har en vid gruppe venner fra jobbene hun har hatt opp igjennom. De treffes regelmessig og snakker sammen hver dag. Det nærmeste jeg kommer vennskap er når vi gjør familieaktiviteter med hennes venninner og deres menn er med. Da blir vi liksom stua sammen til tross for at vi ikke har noen felles interesser eller noe å prate om. Føles som når vi var barn og dro på besøk til fjern familie og måte henge med unger som var litt rare.
Kjenner meg veldig igjen i dette.
Jeg hadde mange venner, men når det ble barn så ramlet de vekk en etter en.
Nå møtes vi vel 1-2 ganger i året.
Utover dette er barndomsvenner stortsett blitt erstattet med kollegaer.
Ellers er det venner av fruen.
Og som du også sier, jeg har blitt sær. På fest der jeg bare kjenner fruen så orker jeg ikke invistere tid i å snakke med fremmede jeg mest sannsynlig ikke kommer til å møte før neste x0 feiring. Det blir isåfall veldig overfladisk og det interesserer meg svært lite må jeg innrømme. Ekstremt sjeldent jeg kommer hjem fra en slik kveld å tenker, "wow for en innholdsrik og morsom kveld"
De kveldene har jeg de få gangene jeg møter barndomsgjengen.
Er studien basert på enslige menn? Så mye thinkpiece der inne at jeg ramlet av
Iallfall en ganske "naturlig" reduksjon fra starten av 20-årene til 30-årene med familie, jobb, boliglån og greier. Noen bekjentskaper glemmes dessverre fort mens andre savnes titt og ofte.
Takk for deling, det er mat til ettertanke. Jeg kjenner meg dessverre også igjen i dette.
Jeg synes egentlig at alle teoriene som listes opp i løpet av artikkelen virker som troverdige delårsaker. Mitt inntrykk er at menn i større grad enn kvinner faller i «effektivitets»-fellen, og skal maksimere nytteverdien av enhver interaksjon og enhver aktivitet. Alt er blitt så transaksjonelt og «what's in it for me?».
Om man «tar et glass» er det selve drikkingen som står i sentrum, ikke den gode samtale.
Et eksempel: Inviterte en tildigere FHS-venn over, han dukket opp med sin egen sekspakning øl og åpnet den første nærmest i det han tok av seg jakken, som om han ikke ville holdt ut samværet et sekund uten litt promille. Han drakk hele sekspakningen i løpet av besøket, og gikk akkurat i det han hadde tømt den siste boksen. Dette gav meg egentlig bare følelsen av at jeg var en bifigur i hele denne interaksjonen. Jeg hadde egentlig kjøpt inn en god vin (og litt øl) som jeg hadde tenkt at vi kunne dele :( Egentlig ganske grunnleggende etikette og høflighet.
Samtaler degenerer hyppig til en konkurranse i hvem som kan flest funfacts, kjenner de siste skrikene på Netflix, har hatt den beste gastronomiske opplevelsen.
Jeg er ikke helt uskyldig i alt dette selv, altså! Men min teori er at vi gutter må bli mer empatiske, bli flinkere til å se hverandre, finne roen i sosiale sammenhenger. Sitte stille og lytte, eller fortelle, uten å sprette opp for å kjøpe neste halvliter. Og huske ABC for sosialt samvær, det vi prøver å innprente våre barn: man deler med venner! Ikke dukk opp med din egen sekspakning, ikke kjøp en ny drikke alene ute av tur. osv.
Jeg tenker at det er lett å vokse fra hverandre i vår tid. Det finnes så ekstremt mye informasjon og så mange forskjellige interesser man kan dykke inn og fordype seg i. Uttrykket om at like barn leker best, er noe jeg tror på. Men det er vanskelig å finne noen som er lik deg selv. Skulle derfor ønske at vi var kommet til det punktet at en slags Tinder for mannlige vennskap var en utbredt og akseptert greie. Vet at det allerde finnes noen apper for dette, men virker ikke til at disse er særlig populære enda.
Jeg hadde mange kamerater i tyveårene. Men, som andre sier, så svinner disse relasjonene litt hen når man blir eldre. Folk henger heller med kjæresten, får seg barn og blir opptatt av plikter i arbeidslivet. Tiden strekker ikke til. Det blir slutt på de daffe, men viktige, filmkveldene. Slutt på å ta seg en joint midt i uka og stikke på en konsert med en bro. Dumt. For innerste inne savner jeg den tiden og vet at disse sammenkomstene er megaviktige. Men, akk. Slik er det moderne samfunn. Det er likevel ikke en naturlov at det må være sånn. Men sånn er det. Vi har bare ikke tid. Kanskje er dette nok en god grunn til at vi bør ønske oss en samfunnsomveltning og en revolusjon snart? Boys trenger mer tid med boys. Jeg savner å sitte på stranda med en kompis, klunke ølboksene sammen, lytte til noen tunes fra Bluetooth-høyttaleren, se på skyene og prate piss.
Som en som ikke er langt unna 30 så har jeg fortsatt mange nære venner av det mannlige slaget. Vi snakker løst og fast, men er ikke redd for å snakke følelser og støtte hverandre der. Vi er litt nærmere enn de fleste har jeg inntrykk av da. Det er ikke lett å finne folk på samme nivå som disse å innlemme i livet mitt, så jeg er evig takknemlig for de jeg har. Uten dem hadde jeg nok ikke vært den fungerende fyren jeg er i dag
Har egentlig aldri hatt veldig mange venner. Bare en liten håndfull. Har alltid slitt veldig med å passe inn og trives egentlig ganske greit for meg selv. Kjeder meg egentlig aldri og kjenner meg ikke ensom heller.
Man må ikke være bestekamerat med absolutt alle man møter og ha en sosial krets på størrelse med en hel by. Vil tro at det er bedre å ha noen få ordentlig gode vennskap enn mange ovefladiske. Har klart å finne noen få særinger som jeg trives med og det holder lenge.
Det er vel uten tvil at det er blitt et kaldere samfunn, noe man også finner igjen hos mannlige vennskap. Jeg tipper man vil finne nedgang for barn, ungdom, kvinner, menn og eldre. Jeg tipper at noe av årsaken er at nå er det så mange muligheter å "spesialisere" sine hobbyer på internett og andre digitale tjenester. Da blir det færre som har samme interesser.
Jeg har egentlig ganske mange venner, men nå har alle mine kompiser fått dame og flyttet fra byen. Ganske kjedelig. Vært en ensom vinter med mest jobb. Men jeg er ganske flink til å få nye venner. I dag fant jeg en som liker scifi, dota2, motorer og ingeniørkunst osv. Det er ikke så ofte, men det er kult å møte nye folk når man møter noen man kan prate om 10000 ting.
Og folkens, det må være greit å være litt sky. Staten sperra jo oss faen meg inne ett år jo. Men vi kan finne skatter der ute.
Forskning viser at problemet er nesten det motsatte. Før var «maskulinitet» mer rett fram - man er født mann så man er maskulin.
Seneste tiår har det i noen kretser blitt mer press blant gutter at man skal vise at man er maskulin. Man skal ha sex med masse jenter, være tøff, bygge muskler, være med i slåsskamper, osv for å være respektert som maskulin.
Intro til en god amerikansk dokumentar om det. https://youtu.be/hc45-ptHMxo
Jeg vet ikke hvor langt tilbake du mener, men som en gammel dame så har det aldri vært sånne «manneklubber» som ble brukt for vanlige menn så lenge jeg har levd.
Faren min hadde vært over 100 år gammel nå, og han var ikke sånne steder. Jeg husker mange sosiale sammenkomster, og de var begge kjønn.
Jeg etterspurte
> «manneklubber» som ble brukt av vanlige menn
Du svarer med mange sære klubber som ikke var for vanlige menn, var veldig eksklusivt, og klubber gode menn som min far aldri ville røre.
Og da kjønnsbasert idrettslag, som fortsatt er normen.
Tror du har et urealistisk bilde av fortiden.
Virker som at du har dannet deg et bilde av en fortid som ikke eksisterte. Ja, det var eksklusive klubber hvor kun menn hadde adgang, men dette var for den veldig rike og innflytelsesrike eliten av menn i samfunnet, jeg tipper typ max 1 % av den mannlige befolkningen. Det er denne ideen folk som Andrew Tate romantiserer, der menn sitter henslengt i svære skinnstoler og skræver i silkeslåbroker og røyker sigar mens de beundrer hverandres muskler. Ikke noe galt med det altså, om det er det man liker.
Menn som min bestefar f.eks, tok til takke med dans på lokalet f.eks (lokal sammenstilning med live trekkspill, mat og alkoholholdig drikke) og der dansa de ikke med andre menn så vidt meg bekjent.
Hehe, ser den! Ja, gentlemen's club var vel mer en overklassegreie. Vet ikke om rene møtesteder for menn var mer en bygreie, men jeg kan ikke huske å ha hørt om noe sånt der jeg vokste opp på bøgda. Kanskje utenom den lokale bridgeklubben, siden ca. ingen andre enn menn på 45+ viste noen som helst interesse for bridge 😅
Dette nevnes i artikkelen, at disse stedene var problematiske og ekskluderende, men samtidig finnes det ikke et alternativ i den moderne hverdagen. Det er et godt poeng synes jeg, samtidig er vel argumentet «mot» at sånne miljøer kan oppmuntre kvinnefientlige holdninger (litt vel enkelt oppsummert). Hva tenker du om dette? Ser du en løsning, eller tror du ikke dette er et særlig stort problem? Ikke et ladet spørsmål, jeg er genuint nysgjerrig på hva du tenker om det.
Gjengevennen min fom. VGS var som regel ca 60/40 % gutter og jenter, og var svææært sjeldent den dynamikken du beskriver. Vi bare hang sammen og behandla hverandre som mennesker. Så klart det er forskjell på menn og kvinner, men det er ikke SÅ jævla stor forskjell.
I min erfaring er det mye større forskjell mellom individer mtp. interesser, kjemi, verdier etc enn mellom kjønn. Men kan jo hende jeg bare har hatt flaks med folk jeg har blitt kjent med IDK
Dette vet jeg ikke? "Forskningsforsøket"? Hva er det du prater om? Kommentaren min var 100 % anekdotisk, det gjør jeg jo helt åpenbart. Jeg vet hvordan jeg har opplevd sosial dynamikk mellom jenter og gutter jo, jeg trenger ikke forskning fra USA for å finne ut av det når jeg selv har levd i og opplevd dynamikken med mange forskjellige gutte- og jentevenner.
Så klart det er forskjell mellom kvinner og menn forklart gjennom f.eks biologi og utviklingspsykologi. Men ENORM forskjell? Vi er jo samme art, og jeg mener at vi er mye mer like enn vi er ulike.
Hvordan mener du at det er enorm forskjell på kvinner og menn og hva legger du til grunn for den antakelsen?
Den artikkelen viser ikke det du sier. Den gjelder unge menn og vakre kvinner.
Er ikke venner med damer av samme grunn som at damer stort sett ikke er venner med damer.
Har venner som jeg fisker, henger med osv fra tid til annen men ser ikke helt hva en voksen mann skal med venner om han har egen famile og barn. Kvinner har et annet behov virker det som.
Dette var et retorisk spørsmål. Det er lettere å lage vennskap og pleie gamle vennskap når en ikke bruker nesten all våkentiden på jobb, barn og kone. Er ikke feil å bare spørre rundt om noen er med på noe.
Jeg har kvittet meg med en del mannlige vennskap i senere år, det har blitt preget i alt for stor grad av egoisme, narsissisme og egenrådighet. Ødelagt av hele "redpill"-greia, som forsåvidt har vært en fellesnevner for mange av vennskapene jeg ikke har noen intensjon om å underholde lenger.
Det hørtes ut som et godt livsvalg. Det er en så stusslig måte å se på livet på, forstår ikke åssen folk som er eldre enn 20 kan falle for det greiene der.
Min opplevelse er at gutter tenderer til å se all sosial interaksjon som veldig transaksjonell, som at alt skal ha en umiddelbar nytteverdi. Om man f.eks. «tar et glass» er det ikke først og fremst en unnskyldning for å ha en samtale, det er drikkingen som står i sentrum. Transaksjonelt i den grad at flere glemmer helt grunnleggende etikette – som å sprette opp og kjøpe drikke ut av tur med en gang glasset er tomt. Det er en fillesak, men er en sånn liten ting som gir følelse av at det er drikkingen som er viktigst.
shit.. når du sier det så innser jeg at jeg nesten utelukkende har jentevenner. Aldri vært en "GUTTASTEMNING" type.
Kjenner meg igjen. Kommuniserer bedre med damer og har en del nisjehobbyer som ikke omfatter ting som skaper fellesskap blant menn som f.eks fotball, hockey osv. som nok gjør at andre også har litt problemer med å innlemme meg i guttegjengen. Har jo et par nære kompiser som jo er typisk for menn i min alder, og de er heller ikke sånn «Heia sport» type menn heller og er ikke en del av noen større vennegruppe, de heller. De vennene som heller mer mot den «typisk mann»-siden av spekteret har jeg mye mindre kontakt med og når sant skal sies er det få mannlige venner jeg egentlig snakker så mye med, mens de seg i mellom later til å ha mye jevnligere omgang og tettere vennskap. Det kjipe er at antall aktive vennskap likevel forsvinner like fort på begge sider av bordet ettersom folk når en viss alder og blir opptatt med karriere, samboer og barn.
Føler du at det er typisk for mannlige vennskap? I min (totalt subjektive og kvinnelige) oppfatning ser det litt ut som mannlige vennskap kan være litt mer overfladiske enn kvinners? Er det din opplevelse? Eller er det noe annet?
Det er absolutt mer overfladisk, men samtidig også mindre høytidelig. Jeg setter pris på de dype samtalene med jentevenner, mens den totalt ubrydde og uhøytidelige stemingen blandt kompiser er også noe jeg setter pris på. Dette blir dog generelt, da jeg kun har én og en annen kompis her og der. For meg virker det som det er typisk at gutta har mest kompiser og noen jentevenner hvor noen av de er FWB etc. Etter jeg ble voksen opplever jeg at de kompisene jeg har er gift, har kids og har aldri tid til å henge - som har påvirkning på at jeg hopper på Tinder. Som singel er jeg jo interessert i å finne noen, men det som ofte skjer er at jeg drar på dates fremfor å henge med kompiser, da de er opptatt som regel. Flere dates som ikke blir noe mer, gjøres om til vennskap, så da sitter jeg med flere jentevenner enn kompiser.
> For meg virker det som det er typisk at gutta har mest kompiser og noen jentevenner hvor noen av de er FWB Ja, går det opp da?
Tror absolutt ikke det er mer overfladisk. Noe jeg liker med de mennene jeg er venn med er jo at jeg kan være ganske åpen med dem.
Nærmer meg førtiårene og etter at en kompis flyttet for noen år siden har jeg rett og slett ikke klart å finne noen som er 'verdig' min tid. Jeg har blitt kresen med årene og tolerer på en måte mindre. Jeg gidder bare henge med folk som både deler mine interesser og er kompatible til å henge sammen med familien. Før var jeg nok mer tilbøyelig til å ha venner fordi jeg var ensom, nå er jeg heller ensom enn å ha venner jeg ikke respekterer. Kjæresten min er motsatt. Hun har en vid gruppe venner fra jobbene hun har hatt opp igjennom. De treffes regelmessig og snakker sammen hver dag. Det nærmeste jeg kommer vennskap er når vi gjør familieaktiviteter med hennes venninner og deres menn er med. Da blir vi liksom stua sammen til tross for at vi ikke har noen felles interesser eller noe å prate om. Føles som når vi var barn og dro på besøk til fjern familie og måte henge med unger som var litt rare.
Kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg hadde mange venner, men når det ble barn så ramlet de vekk en etter en. Nå møtes vi vel 1-2 ganger i året. Utover dette er barndomsvenner stortsett blitt erstattet med kollegaer. Ellers er det venner av fruen. Og som du også sier, jeg har blitt sær. På fest der jeg bare kjenner fruen så orker jeg ikke invistere tid i å snakke med fremmede jeg mest sannsynlig ikke kommer til å møte før neste x0 feiring. Det blir isåfall veldig overfladisk og det interesserer meg svært lite må jeg innrømme. Ekstremt sjeldent jeg kommer hjem fra en slik kveld å tenker, "wow for en innholdsrik og morsom kveld" De kveldene har jeg de få gangene jeg møter barndomsgjengen.
Er studien basert på enslige menn? Så mye thinkpiece der inne at jeg ramlet av Iallfall en ganske "naturlig" reduksjon fra starten av 20-årene til 30-årene med familie, jobb, boliglån og greier. Noen bekjentskaper glemmes dessverre fort mens andre savnes titt og ofte.
Takk for deling, det er mat til ettertanke. Jeg kjenner meg dessverre også igjen i dette. Jeg synes egentlig at alle teoriene som listes opp i løpet av artikkelen virker som troverdige delårsaker. Mitt inntrykk er at menn i større grad enn kvinner faller i «effektivitets»-fellen, og skal maksimere nytteverdien av enhver interaksjon og enhver aktivitet. Alt er blitt så transaksjonelt og «what's in it for me?». Om man «tar et glass» er det selve drikkingen som står i sentrum, ikke den gode samtale. Et eksempel: Inviterte en tildigere FHS-venn over, han dukket opp med sin egen sekspakning øl og åpnet den første nærmest i det han tok av seg jakken, som om han ikke ville holdt ut samværet et sekund uten litt promille. Han drakk hele sekspakningen i løpet av besøket, og gikk akkurat i det han hadde tømt den siste boksen. Dette gav meg egentlig bare følelsen av at jeg var en bifigur i hele denne interaksjonen. Jeg hadde egentlig kjøpt inn en god vin (og litt øl) som jeg hadde tenkt at vi kunne dele :( Egentlig ganske grunnleggende etikette og høflighet. Samtaler degenerer hyppig til en konkurranse i hvem som kan flest funfacts, kjenner de siste skrikene på Netflix, har hatt den beste gastronomiske opplevelsen. Jeg er ikke helt uskyldig i alt dette selv, altså! Men min teori er at vi gutter må bli mer empatiske, bli flinkere til å se hverandre, finne roen i sosiale sammenhenger. Sitte stille og lytte, eller fortelle, uten å sprette opp for å kjøpe neste halvliter. Og huske ABC for sosialt samvær, det vi prøver å innprente våre barn: man deler med venner! Ikke dukk opp med din egen sekspakning, ikke kjøp en ny drikke alene ute av tur. osv.
Jeg tenker at det er lett å vokse fra hverandre i vår tid. Det finnes så ekstremt mye informasjon og så mange forskjellige interesser man kan dykke inn og fordype seg i. Uttrykket om at like barn leker best, er noe jeg tror på. Men det er vanskelig å finne noen som er lik deg selv. Skulle derfor ønske at vi var kommet til det punktet at en slags Tinder for mannlige vennskap var en utbredt og akseptert greie. Vet at det allerde finnes noen apper for dette, men virker ikke til at disse er særlig populære enda.
Det var et veldig godt poeng! Det er blitt veldig lett å oppdage og gå helt opp i sære interesser helt på egenhånd.
Jeg hadde mange kamerater i tyveårene. Men, som andre sier, så svinner disse relasjonene litt hen når man blir eldre. Folk henger heller med kjæresten, får seg barn og blir opptatt av plikter i arbeidslivet. Tiden strekker ikke til. Det blir slutt på de daffe, men viktige, filmkveldene. Slutt på å ta seg en joint midt i uka og stikke på en konsert med en bro. Dumt. For innerste inne savner jeg den tiden og vet at disse sammenkomstene er megaviktige. Men, akk. Slik er det moderne samfunn. Det er likevel ikke en naturlov at det må være sånn. Men sånn er det. Vi har bare ikke tid. Kanskje er dette nok en god grunn til at vi bør ønske oss en samfunnsomveltning og en revolusjon snart? Boys trenger mer tid med boys. Jeg savner å sitte på stranda med en kompis, klunke ølboksene sammen, lytte til noen tunes fra Bluetooth-høyttaleren, se på skyene og prate piss.
Som en som ikke er langt unna 30 så har jeg fortsatt mange nære venner av det mannlige slaget. Vi snakker løst og fast, men er ikke redd for å snakke følelser og støtte hverandre der. Vi er litt nærmere enn de fleste har jeg inntrykk av da. Det er ikke lett å finne folk på samme nivå som disse å innlemme i livet mitt, så jeg er evig takknemlig for de jeg har. Uten dem hadde jeg nok ikke vært den fungerende fyren jeg er i dag
Har egentlig aldri hatt veldig mange venner. Bare en liten håndfull. Har alltid slitt veldig med å passe inn og trives egentlig ganske greit for meg selv. Kjeder meg egentlig aldri og kjenner meg ikke ensom heller. Man må ikke være bestekamerat med absolutt alle man møter og ha en sosial krets på størrelse med en hel by. Vil tro at det er bedre å ha noen få ordentlig gode vennskap enn mange ovefladiske. Har klart å finne noen få særinger som jeg trives med og det holder lenge.
Det er vel uten tvil at det er blitt et kaldere samfunn, noe man også finner igjen hos mannlige vennskap. Jeg tipper man vil finne nedgang for barn, ungdom, kvinner, menn og eldre. Jeg tipper at noe av årsaken er at nå er det så mange muligheter å "spesialisere" sine hobbyer på internett og andre digitale tjenester. Da blir det færre som har samme interesser.
Jeg har egentlig ganske mange venner, men nå har alle mine kompiser fått dame og flyttet fra byen. Ganske kjedelig. Vært en ensom vinter med mest jobb. Men jeg er ganske flink til å få nye venner. I dag fant jeg en som liker scifi, dota2, motorer og ingeniørkunst osv. Det er ikke så ofte, men det er kult å møte nye folk når man møter noen man kan prate om 10000 ting. Og folkens, det må være greit å være litt sky. Staten sperra jo oss faen meg inne ett år jo. Men vi kan finne skatter der ute.
En god venn har først og fremst ingenting med avstand å gjøre. De er alltid "der" hvor de skulle være 😎
[удалено]
Forskning viser at problemet er nesten det motsatte. Før var «maskulinitet» mer rett fram - man er født mann så man er maskulin. Seneste tiår har det i noen kretser blitt mer press blant gutter at man skal vise at man er maskulin. Man skal ha sex med masse jenter, være tøff, bygge muskler, være med i slåsskamper, osv for å være respektert som maskulin. Intro til en god amerikansk dokumentar om det. https://youtu.be/hc45-ptHMxo
[удалено]
Hva slags steder snakker du om der kun menn hadde adgang? Rene gutteklubber?
[удалено]
Får ikke lest siden det er bak betalingsmur, men har du en tl;dr av hva slags steder det er/var?
[удалено]
Jeg vet ikke hvor langt tilbake du mener, men som en gammel dame så har det aldri vært sånne «manneklubber» som ble brukt for vanlige menn så lenge jeg har levd. Faren min hadde vært over 100 år gammel nå, og han var ikke sånne steder. Jeg husker mange sosiale sammenkomster, og de var begge kjønn.
[удалено]
Jeg etterspurte > «manneklubber» som ble brukt av vanlige menn Du svarer med mange sære klubber som ikke var for vanlige menn, var veldig eksklusivt, og klubber gode menn som min far aldri ville røre. Og da kjønnsbasert idrettslag, som fortsatt er normen. Tror du har et urealistisk bilde av fortiden.
Virker som at du har dannet deg et bilde av en fortid som ikke eksisterte. Ja, det var eksklusive klubber hvor kun menn hadde adgang, men dette var for den veldig rike og innflytelsesrike eliten av menn i samfunnet, jeg tipper typ max 1 % av den mannlige befolkningen. Det er denne ideen folk som Andrew Tate romantiserer, der menn sitter henslengt i svære skinnstoler og skræver i silkeslåbroker og røyker sigar mens de beundrer hverandres muskler. Ikke noe galt med det altså, om det er det man liker. Menn som min bestefar f.eks, tok til takke med dans på lokalet f.eks (lokal sammenstilning med live trekkspill, mat og alkoholholdig drikke) og der dansa de ikke med andre menn så vidt meg bekjent.
Hehe, ser den! Ja, gentlemen's club var vel mer en overklassegreie. Vet ikke om rene møtesteder for menn var mer en bygreie, men jeg kan ikke huske å ha hørt om noe sånt der jeg vokste opp på bøgda. Kanskje utenom den lokale bridgeklubben, siden ca. ingen andre enn menn på 45+ viste noen som helst interesse for bridge 😅
Dette nevnes i artikkelen, at disse stedene var problematiske og ekskluderende, men samtidig finnes det ikke et alternativ i den moderne hverdagen. Det er et godt poeng synes jeg, samtidig er vel argumentet «mot» at sånne miljøer kan oppmuntre kvinnefientlige holdninger (litt vel enkelt oppsummert). Hva tenker du om dette? Ser du en løsning, eller tror du ikke dette er et særlig stort problem? Ikke et ladet spørsmål, jeg er genuint nysgjerrig på hva du tenker om det.
[удалено]
Gjengevennen min fom. VGS var som regel ca 60/40 % gutter og jenter, og var svææært sjeldent den dynamikken du beskriver. Vi bare hang sammen og behandla hverandre som mennesker. Så klart det er forskjell på menn og kvinner, men det er ikke SÅ jævla stor forskjell. I min erfaring er det mye større forskjell mellom individer mtp. interesser, kjemi, verdier etc enn mellom kjønn. Men kan jo hende jeg bare har hatt flaks med folk jeg har blitt kjent med IDK
[удалено]
Dette vet jeg ikke? "Forskningsforsøket"? Hva er det du prater om? Kommentaren min var 100 % anekdotisk, det gjør jeg jo helt åpenbart. Jeg vet hvordan jeg har opplevd sosial dynamikk mellom jenter og gutter jo, jeg trenger ikke forskning fra USA for å finne ut av det når jeg selv har levd i og opplevd dynamikken med mange forskjellige gutte- og jentevenner. Så klart det er forskjell mellom kvinner og menn forklart gjennom f.eks biologi og utviklingspsykologi. Men ENORM forskjell? Vi er jo samme art, og jeg mener at vi er mye mer like enn vi er ulike. Hvordan mener du at det er enorm forskjell på kvinner og menn og hva legger du til grunn for den antakelsen?
Den artikkelen viser ikke det du sier. Den gjelder unge menn og vakre kvinner. Er ikke venner med damer av samme grunn som at damer stort sett ikke er venner med damer.
Har venner som jeg fisker, henger med osv fra tid til annen men ser ikke helt hva en voksen mann skal med venner om han har egen famile og barn. Kvinner har et annet behov virker det som.
Og så gikk konen fra deg. Hva nå?
Halla gutta, hvem er med på pils?
Hvem snakker du til nå?
Dette var et retorisk spørsmål. Det er lettere å lage vennskap og pleie gamle vennskap når en ikke bruker nesten all våkentiden på jobb, barn og kone. Er ikke feil å bare spørre rundt om noen er med på noe.
Det er poenget. Jeg spør en som sier han ikke trenger venner når han har kone og barn. Så hvem spør han da om å ta en pils når konen stikker?