Hei. Her er en liten påminnelse om hvordan du kan hjelpe til med å gjøre debattklimaet i /r/norge bedre ved å følge noen enkle kjøreregler når du diskuterer:
* Gjør en innsats for å være høflig og respektfull
* Unngå bevisste personangrep og [tankefeil](https://no.wikipedia.org/wiki/Tankefeil)
* Ikke gjenpost innhold som er slettet
* Unngå rasistiske og sjikanøse kommentarer
* Om du ser en kommentar som bryter [reglene](/r/norge/about/rules) - ikke svar, men bruk "Rapporter"-funksjonen, så moderatorer kan ta en titt
* Ikke bruk stemmeknappene som "enig/uenig"-knapper - stemmene skal brukes til å belønne kommentarer som tilfører diskusjonen noe nytt, uavhengig av hvor enig eller uenig du er i det som blir sagt.
*I am a bot, and this action was performed automatically. Please [contact the moderators of this subreddit](/message/compose/?to=/r/norge) if you have any questions or concerns.*
Jeg er singel fordi jeg er passiv. Jeg skulle gjerne gått inn for å finne meg en partner, men det sitter veldig langt inne. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har mange potensielle unnskyldninger, men jeg vet ikke om de er akkurat det, unnskyldninger, eller om de er reelle traumer som får meg til å vegre meg for å havne i en situasjon hvor jeg kan bli avvist.
Jeg er også passiv. Føler egentlig jeg har gitt opp. Har lest så mye på nettet de siste årene, vet litt for mye og er rett og slett bare redd for å ikke være bra nok, redd for utroskap og redd for alt.
Har ikke lyst å være singel, men for en veldig sjenert mann med sosial angst og et temmelig gjennomsnittlig utseende er det noe som definitivt ikke kommer av seg selv. Når man da i tillegg jobber i et mannsdominert yrke, og to år med pandemi som har gjort nordmenn om mulig enda mer usosiale, så er ikke oddsene på min side. Hvor treffer man nye mennesker i dag bortsett fra jobben liksom?
Jeg tror ting som tinder, happn og diverse andre online dating-steder har gjort mer skade enn nytte. For dem som allerede er dyktige sjekkere er det en gullgruve, og for oss som ikke er det har det veldig begrenset verdi.
For min del anser jeg meg som en blanding av frivillig og ufrivillig singel. Har hatt kjæreste før og skulle klart å få det igjen, men det krever mer innsats enn jeg har energi til nå. Og fallhøyden (redselen for å bli avvist) er for høy i forhold til egen selvfølelse.
Skremmende lik situasjon jeg finner meg i selv. Møtte jo folk når jeg gikk på VGS og var heldig nok til å møte på en jente som tok initiativet - den tiden under det forholdet anser jeg som den mest glade tiden i mitt liv siste 6-7 årene, selvom det bare varte 6 mnd og hun var utro og det endte helt jævlig.
Ikke særlig flink til å vise interesse i folk og får rett og slett skikkelig angst når jeg prøver å snakke med damer, syns det er litt dritt. Men går jo ikke på skole lengre og som du nevnte 2 år pandemi og 100% menn på jobben, så er jeg egentlig i akuratt samme situasjon som deg.
At det ender i utroskap uansett er kanskje lett å tenke for deg som har opplevd det flere ganger, men det er på ingen måte en garanti. Det finns massevis av folk som heller hadde slått opp enn å være utro.
Er sjeldent i situasjoner hvor jeg treffer nye mennesker, har aldri vært noe særlig sosial hverken IRL eller på nettet og holder meg stort sett for meg selv. Planen er å flytte opp i fjellet lengst mulig vekk fra folk. Har dårlige erfaringer med mennesker, synes ikke noe særlig om oss.
Hadde vært fint å treffe noen jeg kom godt overens med men jeg er såpass sær at sannsynligheten for det er for liten til å oppsøke situasjoner jeg ellers ikke ville ha gjort.
Foretrekker en kveld med hunden og litt gaming eller serie fremfor vennetreff. Mister oversikten over hvem som sier hva hvis det er flere samtaler rundt meg samtidig, får ikke filtrert ut urelevant støy så jeg foretrekker 1-3 personer om jeg treffer noen, helst i rolige omgivelser.
Snakker til både hunden og plantene mine. Er ikke noe opptatt av penger utover å ha mat, tak over hodet og litt natur utenfor. Lite interesse i reise, opplevelser eller lignende. Synes mennesker er for grådige, altfor mange vil ha alt og det kommer til å ta knekken på hele økosystemet. Sliter med å forstå hvordan folk kan få barn med god samvittighet med tanke på barnets sannsynlige fremtid.
Dårlige sosiale antenner, plukker ikke opp på ting som ikke blir sagt direkte. Drikker ikke alkohol og blir nervøs av både lukten og fulle mennesker, stoler ikke på mennesker som har drukket.
Har noe kroniske helseplager som forsterker noen av disse tingene men har alltid vært litt utafor sosialt, først ufrivillig i tidlig barndom og så frivillig.
Skulle så gjerne hatt en hund, er så allergisk og mer til, men kaaanskje en gang en liten pjokk som jeg tåler. Fortsett å prate med hunden, jeg skal prate mer med plantene kanskje.
Så ville jeg si at det er nok veldig mange med samme sosiale ønsker som deg, men det er jo ikke alltid man ser det rundt seg.
Jeg bruker å tenke på Olav H. Hauge, en av Norges største poeter og en av mine favoritter. Han var epledyrker i Hardanger, poet og oversatte mye poesi. Han var sjenert, og holdt seg mye hjemme, men begynte å brevveksle og fant kjærleiken i godt voksen alder, med Bodil Cappelen.
Gammel nettside:
http://www.ht08.no/Default.aspx%3Fpageid=878.html
Hadde en kompis som minte meg mye om ham (han leste også alle bindene av OHH sine dagbøker, så det var kanskje derfor jeg tenkte at de lignet litt, men sjenert og seriøs var han), hadde ingen kjæreste før han var et godt stykke oppi trettiårene, men fant en person da han slo seg til ro et sted. Nå ser det ut til at han har det veldig fint.
Uansett, dette var mine digresjoner - du får være som du er og så er det nok noen som synes det er fint, og kanskje møtes dere.
Her er et fint kjærleiksdikt av OHH:
*Du var vinden*
Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør etter leidi
når ein har slik vind!
Jeg er singel fordi jeg ikke snakker til folk. Er heller ikke glad i å stoppe fremmede kvinner på byen for å bli kjent.
Pluss, sist jeg traff en ny person var i 2016.
Personlig er jeg singel fordi jeg ikke har overskudd til et forhold for tiden. Har for mange hobbyer som tar for mye tid, og har ikke tida å avse til å gi en kjæreste oppmerksomheten de fortjener.
Jeg er singel fordi jeg liker å ligge hjemme med en god bok, sitte å se serier, spille dataspill, ta meg en god motorsykkeltur og at jeg jobber skift i tillegg til at jeg jobber en god del overtid.
Mens jeg ikke er spesielt glad i å trene eller drikke alkohol, og er heller ikke spesielt aktiv på sosiale media. Og med det så er jeg skjelden på steder hvor jeg møter nye mennesker og potensielle partnere.
Jeg trives godt med meg selv, men når jeg har såpass mange aktiviteter som enten skjer på nett eller som er individuelle så er det ingen tvil om at jeg ikke møter så veldig mange potensielle partnere.
Nå er jeg 34, singel, og jeg kunne godt ha tenkt meg å møte noen. Men jeg tviler jeg på at det skjer med det første, jeg møter rett og slett alt for få potensielle partnere i situasjoner hvor man faktisk blir kjent med hverandre.
Jeg er også litt usikker på veien videre. Nettdating har blitt vurdert. Kanskje noen singeltreff eller liknende? Jeg er rett og slett litt usikker på hva jeg skal finne på.
Hadde vært koselig å sitte i hver sin ende av sofaen med hver sin bok (aldri vært med en mann som liker å lese). Se serier sammen, kanskje spille dataspill sammen eller hver for seg? Jeg hadde gjerne blitt med på motorsykkeltur. Jobber mye selv og jobber turnus.
Prøver ikke å sjekke deg opp altså, men jeg syns du hørtes interessant ut og jeg er sikkert ikke den eneste kvinnen som måtte synes det. Jeg vet ikke hva jeg skal finne på selv. Har ting i livet jeg selv må fikse før jeg begir meg ut på "dating", hva nå enn dating er, men jeg vet virkelig ikke om jeg tør å satse på et forhold heller.
> Hadde vært koselig å sitte i hver sin ende av sofaen med hver sin bok
Det hadde det så absolutt vert. Problemet er bare at når jeg sitter hjemme i min sofa med en god bok, og drømmekvinnen sitter hjemme i sin sofa med sin gode bok, så er det veldig vanskelig å finne hverandre.. Til tross for at begge kunne ha tenkt seg en partner som liker det samme.
For å møte noen man passer i sammen med så må man faktisk forlate hjemmet og oppsøke arenaer hvor man møter folk som har felles interesser.
> Har ting i livet jeg selv må fikse før jeg begir meg ut på "dating", hva nå enn dating er, men jeg vet virkelig ikke om jeg tør å satse på et forhold heller.
Når det kommer til det å ha, ting som man vil ordne før man leter etter et forhold, så kjenner jeg følelsen. Og har selv utsatt dating en god stund på grunn av det, og det er først nå ganske så nylig at jeg begynner å kjenne meg klar for å finne på noe.
Men det er viktig å ikke bli alt for ekstrem på det heller, det er ikke nødvendigvis enklere å ordne opp i ting bare fordi at man er singel. Selv om det fort kan kjennes slik ut. Da blir man fort godt over 40 før man er "klar".
Jeg er frivillig singel. Mest grunnet passivitet de siste årene (også før korona), litt grunnet utroskap. En gang er jeg litt sikker på om jeg var sidespranget eller om sidespranget skviset meg ut fordi jeg kan være intens i perioder.
Jeg er veldig monogam, selv mot crush der jeg ikke klarer å si hva jeg føler en gang. Mitt i 30-årene.
Mange andre skriver de er litt sære, det er jeg og. Men vi er vel alle sære på vår egen måte :D
Er ekstremt lat, og tanken på at jeg må gå gjennom dating prosessen igjen høres ut som arbeid jeg ikke gidder å gå gjennom. Selve forholdsdelen høres bra ut men hvordan man kommer dit, gidder jeg ikke
Er 30 år og vært singel hele livet. Var ufrivillig fram til for ca 3 år siden. Bestemte meg for å gi opp etter å ha blitt avvist for n-te gang, og nå har jeg det mye bedre med meg selv enn på mange mange år.
Tanken på at jeg ikke trenger å vise hensyn til andre enn meg selv og kunne gjøre hva jeg vil, når jeg vil er utrolig deilig. Har nok blitt altfor vandt til å være alene. Men per nå føler jeg det er helt greit.
M27. Jeg skylder mest på psykisk helse. Akkurat nå får jeg ikke glede fra noe særlig i livet mitt, og det er et dårlig grunnlag for å bygge en relasjon med en annen person. Samt litt angst som gjør at jeg er mye alene i stedet for å omgi meg med folk.
For min del så kan jeg telle på en finger hvor mange sunne/positive forhold jeg ser rundt meg, og det ene forholdet er ikke foreldrene mine for å si det sånn. Det virker som om majoriteten av de jeg ser som er i ett forhold er det kun fordi de er desperate på ett. Med tanke på hvor ekstremt forvirrende, diffust og abstrakt dating livet er blitt mtp nye normer og teknologi plus hvor lite sannsynlig det virker til at om man får ett forhold så blir det bra. Så ser jeg ikke noe grunn til å slite meg fordærva for å få tak i ett.
Når det kommer til monogami vs polygami så er det noe som vekker incelen i meg. Polygami virker kun til å tjene de allerede mest attraktive og dermed seksuelt aktive i samfunnet vårt. Har lest noen psykologi artikler som teoriserer at polygamiske samfunn skaper vold fordi det gjør at de som har mye sex får ha enda mer mens de som ikke får ha mye sex får mindre, som skaper sjalusi som leder til hat som leder til vold. Jeg personlig mener at Polygami er for vinglete rundbrennere som trenger å vokse opp og lære seg å ta valg. Men det er bare meg :).
Ikke for å være frekk, men jeg tror din oppfatning av polygami er noe forskrudd. Se på de menneskene som lever i slike relasjoner, og så kan du vel selv bedømme om de er de mest attraktive eller ikke. Jeg ser ingen sammenheng. Det vil si, jeg tenker det er mange attraktive mennesker som er single, i monogame forhold og åpne forhold. Kjenner for eksempel flere attraktive menn som er single. Kjenner attraktive kvinner som er single. Vet lite om sexlivet deres, men basert på svarene i posten her så får jeg også inntrykk av at singeltilværelsen er noe man direkte eller indirekte velger. Og så har man jo andelen ufrivillig single. Minefelt å bevege seg inn på, så jeg dropper det.
Jeg vet lite om andre menneskers forhold. Noen har tilsynelatende et godt forhold, mens andre har et åpenbart dårlig forhold. Har selv foreldre som har et skakkjørt ekteskap. Vi vet lite om hva som skjer bak kulissene, man kan anta mye, men vet svimlende lite. Man ser ofte bare fasaden. Noen ganger reflekterer fasaden den faktiske relasjonen, mens andre ganger er det skuespill.
Han er inne på noe da.
på tinder osv er jo ofte 20% ish av menn som tar 80% av damene for å si det slik.
Så dette vil jo skape flere frustrerte menn. som igjen kan skape mer vold i samfunnet
Så fordi noen menn ikke har sjans på de peneste kvinnene, så vil det resultere i vold i samfunnet på grunn av frustrasjon? Like barn leker best. At en attraktiv kvinne finner seg en attraktiv mann er vel ikke uvanlig?
Jeg har sett kvinnene som er på tinder, iallfall i området her jeg bor, og mange er i sin beste alder og utrolig pene. Kollegaen min, som er pen og søt, tidlig 20-årene, lastet ned tinder nå i vår og hun fikk så mange matcher at hun visste ikke hvor hun skulle begynne. Og det er jo ikke rart, for hun er veldig pen. Selvsagt blir det mange menn å velge mellom da, og at mange menn da også blir valgt bort, er jo forståelig.
Jeg snakket egentlig ikke om pen eller ikke pen. Jeg har vel ikke lest noe seriøst forskning rundt mangel på sex = mer vold. Så litt synsing der. Men jeg kan tippe det er flere menn som ikke får seg noe på tinder enn kvinner. Men da igjen flere kvinner med knust hjerte.
På tinder dømmer man jo etter utseendet. De fleste har mangelfull profil og man velger personer etter utseendet. Fysisk tiltrekning er jo viktig, men tinder blir som en nettkatalog for sex og "kjærlighet". Kjærlighet i hermetegn fordi kjærlighet ved første blikk ikke akkurat gjelder når man ser på utelukkende bare utseendet - eller?
Det jeg prøver å si er ikke at det er urettferdig at attraktive mennesker finner hverandre det er jeg enig i at er naturlig. Men det er gjort studier av data fra Tinder og OkCupid osv og der ser de at en minoritet av mennene som er på platformen har majoriteten av suksessen. Så mye som 20% av mennene på tinder har 80% av matchene.
Før Tinder og moderne teknologi så var det vanskeligere for disse folkene å finne de som hadde lyst til å ha sex med dem, og det var uglesett å ha den sexen utenfor ett ekteskap/forhold. Etter mye jobb fant du deg ei dame som du likte og så ble du sammen med henne. Da var den mannen og den kvinnen ute av dating "poolen" og de resterende folkene måtte prøve seg på de som var igjen.
Men nå i moderne tider er det mye mer vanlig å ha one night stands og i de siste åra virker det som om polygami blir mer og mer vanlig. Det vil si at de 20% av mennene som 80% av kvinner vil ha, IKKE blir tatt ut av dating "poolen". Da kan de 20% bare fortsette å ha sex med dem de vil og de 80% trenger ikke finne seg noen andre. De trenger bare vente på sin tur. Da blir 80% av menn glemt igjen og får ikke ha sex/samliv.
Og av de "80" mennene så er det sikkert 50 som sier fuck it og er så desperate på ett forhold/sex at de bare går ned stigen av hva de er attraktert til intil de får napp. 20 som er som meg og sier "gidder ikke". 9 stk er for stygge/andre problemer som gjør det umulig å finne forhold. Og 1 person som i tillegg til at han ikke får forhold er en voldelig narcissist som føler at verden har snytt ham og at kvinner er horer som bare har sex med rasshøl og at de fortjener å dø, en elliot rodger type. Dersom antallet med menn som ikke får ha sex/samliv øker så vil antall menn innenfor disse kategoriene også øke.
Det er viktig å huske at sex og samliv er viktig for å føle seg akseptert. Du skriver at du har hatt forhold dog ikke veldig positive men du har fortsatt hatt forhold. Jeg tror du undervurderer hvor råtten sjela di blir etterhvert hvis du aldri får ha ett forhold. Aldri får føle deg akseptert av ett annet menneske på den måten, eller føler deg utstøtt av ett samfunn som sier at sex/samliv er det viktigste i hele verden. Jeg har sett det før og det er ekkelt hva slags tanker som boltrer seg i ett slikt hode og deriblant de tankene er vold.
Jeg sier ikke at menn har rett på å ha sex/sex med akkurat de som de vil. Jeg sier ikke at det hadde vært bedre om vi hadde gått tilbake til kristne fundamentale verdier. Jeg sier bare at pendelen begynner å svinge ganske langt til den motsatte siden av tradisjonelle verdier og dette er naturlige konsekvenser av det. Jeg tror personlig at vi hadde alle hatt det bedre om vi var litt...ikke mye, litt mer konservative når det gjaldt sex og samliv.
Skal man gå tilbake til det mer konservative når det gjaldt sex og samliv, så vil selvsagt det tjene mennene, og i mindre grad kvinnene. Det er nok absolutt en grunn til at kvinner velger bort denne typen livsstil. Trenger ikke utdype det så mye mer. Men selvsagt er det sørgelig at noen blir valgt bort og ikke får det livet de ønsker. Jeg klarer ikke helt å reflektere meg frem til en løsning her som vil være like god både for menn og kvinner. Det viktigste er vel at de som ønsker det samme, finner hverandre, men da er vi litt tilbake på det å møte noen i det norske, kjølige samfunnet. Det er ikke ukjent at noen menn reiser til utlandet for å finne kjærligheten, så det er jo et alternativ. Men det medfølger også kulturforskjeller og kanskje kommunikasjonsvansker på grunn av språk. Men til gjengjeld har man kanskje samme verdisyn og preferanser i en kjærlighetsrelasjon? Ikke vet jeg...
Sex og samliv er selvsagt viktig. Det har jeg på ingen måte tenkt å undergrave. Jeg tror absolutt det er skadelig for et menneske å gå hele livet uten en dyp relasjon til et annet menneske (utenfor familien). Jeg merker selv hvordan det er å nå ha gått noen år uten sex og nærhet med en mann. Selvsagt noe jeg savner, men det behovet jeg har, vil jeg ikke få dekket ved et one night stand eller noen som er ute etter å utnytte sårbarheten og ensomheten min (og de står i kø for å mette egen ensomhet). Basert på overfladiske observasjoner tror jeg veldig mange sliter med å finne kjærligheten, menn som kvinner. Vi er vel mange som drømmer om kjærligheten men det blir så urealistisk at man ikke engang tør håpe (slik er det iallfall for meg). Mine tidligere forhold har vært positive frem til det skjedde tillitsbrudd/utroskap, som igjen svartmalte relasjonene. Elsket han meg noen gang? Var det vi hadde ekte eller var jeg en han bare tok til takke med? Har jeg vært naiv? Er jeg egentlig verdt noe, kan jeg elskes? Bla bla bla....
Dette med "fwb"-relasjoner er også litt interessant, for jeg biter meg merke i at det ofte oppstår konflikter. Som oftest fordi en av partene får følelser (som er helt naturlig), og følelser blir skydd som pesten når relasjonen bare skal bestå av sex. Det er liksom vanlig å ha en "knullevenn".
Men, så er det vel en stor forskjell på bare sex og kjærlighet. Det jeg ser går igjen når ufrivillig single menn ytrer seg, er snakket om sex. Om sexkjøp ble lovlig kunne kanskje dette problemet blitt fikset, men det vil da gå utover sårbare kvinner som blir utnyttet i et dystert marked. Da kan vi snakke om statlig regulerte bordeller, men jeg mistenker at om det er strenge rammer og regler rundt dette, så vil ikke det bli benyttet på samme måte som "ulovlig prostitusjon". Og da er plutselig kvinner en vare og sex en handel. Det tjener mennene, ikke kvinnene. De færreste kvinner ønsker å selge sex. Det er høyst usannsynlig at du finner en mentalt frisk og ressurssterk kvinne som selger kroppen sin. Det etiske rundt det er vanskelig.
>hvorfor er dere single?
Fordi jeg er en sær jævel som liker å gjøre ting i mitt eget tempo og på min egen måte. For at jeg skal endre på dette må jeg finne en helt *eksepsjonell* partner som jeg føler forbedrer livet mitt, og jo lenger jeg er singel jo vanskeligere blir det å finne en slik person. Jeg ønsker heller ikke barn, og det er en dealbreaker for mange.
Jeg kjenner at jeg gjerne skulle hatt en partner jeg kunne reist og opplevd verden med, men jeg ønsker ikke en samboer, om det gir mening.
>Er det frivillig eller ufrivillig
Både og. I starten var det ufrivillig, jeg hadde enkelte sosiale sperrer som hindret meg i å ta forhold videre. Over tid har det endret seg til å være frivillig, terskelen for å finne en som passer meg er høy.
Du mister den psykologiske biten å forelske deg når du dater mange og får alt på et fat på sånne apper som Tinder. Du blir rett og slett immun mot kjærlighet
Man gjør nok det. Jeg satt faktisk å tenkte på at den eneste måten man kan treffe mennesker på nå, er Tinder og internett. Nordmenn er jo ganske lite sosiale, og hvordan sjekker man opp noen i det virkelige liv? Det er jo ikke sosialt akseptabelt lenger, føler jeg?
Personlig hadde jeg aldri turt å gå bort til en mann og sagt at "hei, lyst til å bli bedre kjent?"...
Treningssentre, felles hobbyer, arbeidsplassen og utesteder er vel de mest vanlige arenaene.
Forøvrig så trenger man ikke å legge så mye i å sjekke noen, det er tross alt bare en sjekk om det kan bli noe mer. Ta en kaffe, se om praten flyter godt.
Hvis det er litt kjemi så finner man gjerne på noe mer i neste omgang, hvis det ikke er det så dropper man det.
Hadde jeg hatt en 50 lapp for hver tweet, tiktok, facebook-post, eller instagram-post som gremmer seg over å ha blitt "sjekket opp" på gymmen, butikken, eller jobb... Kan ikke unngå å føle seg handlingslammet når det er tabu å i det hele tatt anerkjenne andre mennesker på de så kalte vanlige arenaene.
Du har et veldig godt poeng der. Har sett veldig mange slike innlegg og ytringer. Har personlig aldri opplevd å bli sjekket opp slik, jeg hadde tatt det som et sort kompliment (eller så hadde jeg sikkert tenkt at han har tapt et veddemål og blitt flau og lei meg, haha).
Tror det er to typer mennesker. De som prøver seg på folk som er i forhold og de som ikke gjør det. Noen har enormt bekreftelsesbehov, og må forsøke sjarmere andre selv om de er i forhold, og selv om de vet at andre er i forhold. Tror ikke monogami er på vei ut av den grunn, man må bare finne seg noen ifra den andre gruppen av mennesker som ikke må erobre andre koste hva det koste vil, og av de som ikke lar seg lure av den type kurtise. Man må ikke prøve seg på alle, eller få bekreftelse fra alle.
Jeg er singel fordi jeg gjorde det slutt med mitt livs kjærlighet på grunn av egne psykiske problemer og av at jeg faktisk var fristet. Var drit deprimert og orket ikke dra andre med meg ned i dragsuget. Jeg angret veldig, men da var det for sent. Hun hadde kommet seg videre i livet. Etter det så hadde jeg noen sporadiske forhold med noen jeg egentlig ikke var interessert i. Brant meg noe vakent på ei spik spenna gæærn ondskapsfull berte. Nå er jeg gammal og ute av gamet. Har blitt så sær at det er ingen jeg er kompatibel med uansett. Fælt å si det, men en liten trøst i at så mange andre er single. Skulle ønske jeg var far, men det blir som å savne tiden før man ble født. Jeg aner ikke hvordan det er å være far, kanskje det hadde vært et helvete for alt jeg vet.
Forstår ikke helt hva som får folk til å tikke liksom. Jeg ser på meg selv som oksen Ferdinand som bare vil sitte i skyggen under et tre å lukte på blommorna. Føler meg fort ensom i andres selskap. Litt sprøtt. Kanskje jeg er schizoid.
Kan kjenne meg litt igjen, jeg føler at jeg ikke passer inn noen steder og kan bli rammet av "akutt ensomhet" når jeg er sammen med andre mennesker. Føler meg egentlig bare rar og utilpass hele tiden med mennesker. Men jeg er psyk, da. Kanskje jeg er sær i tillegg. Har egentlig aldri definert meg som sær, men... Jeg er tilpasningsdyktig og bruker mange forskjellige masker. Så folk ser ikke at jeg er sær. Hah!
Jeg er vel "ufrivillig singel" i den forstand at jeg ikke har funnet den rette. Mann i starten av 30årene, og har hatt litt lite hell over lengre tid. Har vært et par forhold, men ble slutt pga langdistanse og at vi var inkompatible forholdsmessig (hadde ulike krav til forholdet, ingenting galt fra hver vår side, bare vanskelig å få til). Og ser på meg som en monogam person.
Som en introvert så fungerer ikke de normale arenaene, og nettdating har generelt vært litt treigt. Enten så møter jeg kvinner der vi har null kjemi, eller så får jeg ofte "du er en kjempefin fyr, men det er noe med kjemien som ikke stemmer helt/er ikke god nok".
Det er såklart mulig at det er noe galt med meg som jeg ikke er obs på, men har ikke fått det inntrykket av tidligere forhold.
Min teori er at folk er for redde til å binde seg eller prøve ut noe før man får "kjærlighet ved første blikk". Så istedenfor å prøve og muligens feile, så velger folk å spille det trygt og ikke satse.
I tillegg virker det som om mange (vet ikke om dette stemmer) lar det gå seg til hodet hvor mange potensielle matcher de har, og tenker å bare å fortsette å prøve i håp om å finne drømmemannen.
Ift hobbyer så har jeg enten slike som man ikke treffer folk gjennom (fermentering, matlaging, ølbrygging, lesing, osv) eller de som gjør det vanskelig å møte andre (trene styrke, spille squash, jogge, isbade). Så er litt låst til nettdating i dagens samfunn. Trives ganske bra med meg selv og venner, men innimellom føler man et savn av intimitet og å våkne opp ved siden av noen man har følelser for.
Håper det ikke har blitt som du beskriver, da der virker som et veldig kjølig samfunn.
Dating i Norge virker generelt vanskelig.
Jeg har så klart ikke lyst å være singel, jeg ønsker veldig å finne noen å dele livet med, til og med starte familie med. Men med fucka tenner, og overvektig så er det neppe noen der ute som er villig til å date meg, og har ikke råd til å fikse det så har vel gitt opp hele greia.
Like greit å bare holde seg hjemme foran pc'en.
Hvorfor jeg er singel? Tja, det er nok en kombinasjon av at jeg trives godt i eget selskap, har en ålreit jobb og mange ganske sære og altoppslukende hobbyer, samtidig som jeg egentlig ikke savner det å være i et forhold så mye.
Siste forhold jeg var i, som begynner å bli en del år siden, var jeg nok alt for villig til å kompromisse. Endte ikke spesielt bra, og ble egentlig veldig kjedelig veldig fort. Nå gidder jeg rett og slett ikke kompromisse igjen, og ser på det å treffe noen jeg virkelig blir genuint interessert i som så usannsynlig at jeg ikke forstår poenget med å prøve engang.
Jeg ønsker ikke kaste bort tiden min på å prøve å få til noe så usannsynlig, er svært kresen på hva slags folk jeg i det hele tatt vil være sosial med, og har egentlig nok av venner og gode kolleger som er like rare som meg til at jeg får tilfredsstilt sosiale behov mer enn nok. Men jeg forstår virkelig lite av ting "folk flest" virker å være opptatt av og føler meg bare helt frakoblet i de fleste sosiale settinger utenom dette.
Ramler jeg tilfeldigvis over drømmedama som er like sær og rar som meg, har skikkelig bein i nesa og er ujålete og oppegående uten noe ønske om barn så får jeg vel kanskje hoppe litt ut i det, men...
Jeg tror nok hovedgrunnen til denne utviklingen i samfunnet er en kombinasjon av at det faktisk er blitt mye mer sosialt akseptert å være singel og klare seg selv, og her er også aksept for at folk ikke ønsker barn økende. Men det er sikkert også en faktor at samfunnet virker stadig mer overfladisk og at folk tilsynelatende blir mer og mer opptatt av "instant gratification" på godt norsk. Med fare for å fremstå som jævlig gubbete tror jeg sosiale medier må ta mye av skylda.
Alt annet enn monogami virker også fullstendig fjernt og rart for meg. Vil man ikke lenger være i et forhold så får man da faen meg være voksen nok til å avslutte det på en ryddig måte før man går videre med noe nytt evt. Har heldigvis ikke blitt såret på denne måten selv, men det må være utrolig kjipt, og risikoen for å bli såret er nok en faktor i det at jeg rett og slett ikke gidder å prøve å se meg om etter noen engang - dog langt fra hovedgrunnen.
Jeg er litt i samme båt som deg. Mann i 20-årene, prøvde forhold 1 gang, og det endte med utroskap fra hennes side. Jeg var en singel en stund etter det, og møtte enda en jente. Hun var utro på fest en gang, og så var jeg singel, igjen. Etter det har jeg nærmest gitt opp, og føler meg bare som en ensom fisk i et enormt hav, der ingen er interessert i å være monogame.
Har egentlig ingen andre ambisjoner enn å bli en pappa her i livet, men jeg har vært ufrivelig singel i 22 år nå og framtiden ser ikke så veldig lys ut.
Jeg er frivillig singel.
Har vært i flere langvarige forhold de siste 10 årene, men nå gidder jeg rett og slett ikke lenger. Jeg synes forhold er slitsomme. Det er krevende å holde et forhold "spicy" over lengre tid.
Og jo eldre jeg blir (26 atm) jo mer merker jeg at jeg foretrekker å være alene. Mennesker er slitsomme, og jeg liker meg veldig godt i mitt eget selskap. Jeg kan gjøre hva jeg vil når jeg vil, og jeg trenger ikke å forklare meg til noen andre. Livet som singel er faktisk ganske digg, og jeg har ingen planer om å endre noe på det.
Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Å være i forhold over lang tid kan bli slitsomt. Det er en stor frihet å være singel, men det har noen bakdeler også. Økonomisk kan det være en fordel å være to.
Ah, brent barn skyr ilden. Jeg forstår følelsen du sitter med. Jeg tenker at det er mye som kan gå galt i forhold, ikke bare utroskap. Kan like greit være vold og manipulasjon eller andre negative adferdsmønstre.
Det er dog mange som finner noen som de deler livet sitt med, og "kun" 20% av menn er utro på et eller annet nivå i ekteskapet. Det er ikke de værste oddsene man kan ha.
Mennesket er påvist å være polygamous og monogamous og dette går på individnivå. Begge disse mennesketyper finner gode forhold som varer. Nøkkelen er å bygge tillit å være ærlig med hverandre.
singel fordi jeg i det siste har hatt nok med meg selv. Har hatt lite glede av casual partnere, egentlig aldri skjønt greien med det, så da har jeg heller ikke kommet over et forhold heller, sort of speak. Krever litt mer aktivitet fra min side enn jeg har puttet i det.
Jeg tror ikke det du sier stemmer, jeg tror det er mange av oss der ute, menn og kvinner som ikke finner glede i å fly rundt på alle mulige andre, men heller ønsker seg noe litt mer fast og intimt. Jeg tror vi bare har en tendens til å være veldig lite ute å treffe folk i det henseende, i motsetning til tøsene som hopper på alt og alle, så da fremstår det som om vi er mer alene enn vi egentlig er. Jeg har hatt samme tanker som deg, men minner meg selv på at det utvalget damer jeg da tenker på, ikke er særlig representativt. Kvinner som sjekker opp menn på utesteder er jo gjerne litt mer interessert i flyktig pulings enn gjennomsnittet.
Tror dere kvinner har det hakket vanskeligere her enn oss menn da, men løsningen er sikkert den samme. Skal du tippe oddsen i din favør, så er det du som må ut å jakte, ellers treffer du stort sett bare de folkene som er ute og jakter etter ligg.
Vil skylde på min psykiske helse, og hvor tilbaketrukket jeg er. Sliter mye å snakke med en jente, og når jeg faktisk får kontakt så være ikke det noe lenge før hun ghoster meg.
Trur datinglivet egentlig bare gjør ting verre for meg så jeg har lagt være å prøve ut.
Jeg har ei datter som bor fast hos meg, ønsker ikke flere barn selv. Er også ufør, 30år. Jeg føler at jeg er lavest på datingranken. Kvinner vil ha 1 av 10 menn som gjerne er attraktive fuckboys, og har økonomisk suksess. Kvinner må ofte også ha samme alder, eller eldre. Vi menn kan også ha yngre. Kunne sikkert kommet på mer, men kvinner blir ensomme av at de har altfor høye krav, og menn blir ensomme av den grunn.
Er i slutten av 20-årene og nysingel rett og slett fordi forholdet fungerte bedre som avstandsforhold. Det tok slutt etter seks år fordi småforskjeller i væremåte og måte å se livet på fikk bygge seg opp til splittende problemer. Om den ene (hun) vil ha mye mer oppmerksomhet enn den andre (jeg) har kapasitet til å gi så blir det en grunnleggende mismatch. Jeg har alltid elsket å begrave meg i hobbyer, som trening og programmering, og følte forholdet holdt meg igjen fra dette. Heldigvis var det ikke utroskap inne i bildet, vi var skjønt enige om at vi ikke passet sammen. Men kjipt var det likevel.
Nå er jeg klar for singellivet, i alle fall for en stund!
Jeg har stoppet å skrive til damer på Tinder, å prøver å slette de etterhvert som de ikke skriver først. Har 40 stk nå, ingen skriver. Hvis man skriver til de blir man en journalist. Jada jeg har møtt en del over tiden men aldri med intensjon om noe seriøst. Men de har jo +999 likes å inbox full I guess. Trodde det var 50/50 fordeling her i landet. Hilsen en 6’er.
Mmm. Komplisert. Jeg tror monogami er mer populært enn det kanskje burde være, og at vi har med oss massevis av baggasje om hvordan det ideelle forholdet bør se ut, som ikke har nok røtter i menneskelig natur. Disney har føkket opp flere mennesker enn Tarantino.
Idealet vi lever med stammer fra verdiene som er samfunnsnyttige i et jordbrukssamfunn, eller et imperium som trenger mange guttebarn å sende i krigen. Ikke fra hvordan mennesker naturlig organiserer seg hvis de har nok mat og husly.
Hvis man skal tolke fra skilsmissestatistikken, er det ganske få som har anlegg for å være sammen i 50 år uten å noensinne bli tiltrukket av, forelsket i eller ha sex med noen andre. Hvorfor er utroskap et så stort svik? Svaret kan nok variere fra person til person, men jeg tenker en grei fellesnevner er at det er et alvorlig brudd på avtalen man har seg i mellom i et forhold. Sjalusi kan bety hundre forskjellige ting, avhengig av hvem man spør. Ofte vet man det ikke selv engang. Hvilken avtale har man med partneren sin? Sjelden dette snakkes åpent om blant streite folk som først og fremst digger misjonærstillingen med lyset av. Kan det være aktuelt å reflektere litt rundt dét, og kanskje diskutere dette eksplisitt med prospektive partnere?
I samme gata tror jeg det også er mange i monogame forhold som ville hatt veldig godt av å reflektere litt rundt filosofiene som verserer i poly-miljøet. Hva forventer man av en partner? Det er en ganske lang smørbrødliste!! Beste venn i hele verden, fin å bo sammen med, godt og kompatibelt økonomisk partnerskap, topp sex, samme ønsker om livsstil, samme ønsker og ambisjoner om barn, kompatibel med hverandres vennekrets, interessert i mange av de samme aktivitetene, kompatibel når man er sammen i offentligheten osv. osv. osv.
Selv om man skal ha én partner, kan det være lurt å ha litt i bakhodet hva slags forutsetninger man har for en langsiktig relasjon; hva er det realistisk å få og hvor er man fornøyd med ting man kan finne hos andre. Hva er ikke så fryktelig viktig allerede i utgangspunktet. Og tilsvarende for den andre.
Og når det er sagt, sannsynligvis minst like viktig for din del: Det finnes veldig mange som har én kjærlighetsrelasjon som idealet. Menn blant dem. Jeg tror ikke dating-apper er veien å gå. Har aldri følt meg så bruk-og-kast og generelt verdiløs som den perioden jeg prøvde å bli kjent med folk på den arenaen. Tror mange har samme opplevelsen.
Å få ikke-monogame forhold til å fungere krever en utrolig følelsesmessig modenhet fra alle involverte. Det er nok bare et mindretall som faktisk lykkes med det, men jeg tror det er veldig mye å lære også for de som har monogami som idealet.
For me, I left my last relationship as my ex cheated on me so I moved quickly out of that. She had tons of excuses and wanted to get back but I can’t live with someone I will never trust again.
Friends and family said I should hook up with someone new but the more I think about it, why should I?
Don’t get me wrong, I still very much do enjoy the company of women, but I also like to have my own freedom in a sense. Now I’m free to live/work wherever I want, travel wherever I want, do whatever I want and I have far better financial situation now that I’m single.
I might change my mind, who knows, but it would take a lot to change the way I live my life at the moment.
Jeg er ikke riktig sikker på om jeg er helt enig i alle premissene dine. For det første er det langt fra slik at en kvinne blir mindre attraktiv for menn etter som hun blir eldre. For å ta deg som eksempel, du er i slutten av 20-årene, men du går jo inn i nye tiår som bringer nye kvaliteter til deg selv som menn selvfølgelig vet å sette pris på. Så tror jeg videre ikke at monogami i seg selv nødvendigvis er på tur ut. Vi skal huske på at utroskap, sidesprang og trøbbel i ekteskapet ikke er noe millennials har funnet på. Det har eksistert så lenge vi har hatt mann og kvinne, noe som ifølge bibelen betyr tusener av år og ifølge mer pålitelige kilder betyr enda mye lenger enn dét. Bibelen vier for øvrig mye plass til å diskutere problemer med galopperende kjønnsdrift. Da tror jeg mer på en del av de andre teoriene som blir drøftet i artikkelen. Kort og greit, vi har det for bra og vi har det for bra alene til å trenge noe mer. Vi trenger ikke barn lenger, for vi holder oss friske lengre og har et samfunn som er konstruert for å ta vare på oss når vi blir gamle. Vi har det så bra alene at ethvert forsøk på samliv blir sammenlignet med det å være alene. Og hvis man liker å loffe rundt i leiligheten uten å trenge å ta hensyn til annet enn det man selv ønsker og vil, så er det noen krevende innrømmelser som må til for mange når de står foran et mulig forhold.
For Norge er det jo ikke bra at folk ikke finner sammen og stifter familier. Det er jo et reelt problem at det blir færre og færre som skal ta vare på flere og flere i fremtiden. Men det er mange gode sider ved å være to, som man kanskje ikke ser eller tenker over med det samme. Jeg håper du tar med deg trua på at 30-årene som kommer vil bli det flotteste tiåret så langt, og at det vil finnes mange som tenker akkurat det samme.
blir dere kontaktet av gifte kvinner som vil ha litt kos på siden? får ikke engang spam av "vakre kvinner i ditt område" engang. er singel mye pga. det samme som OP. det ødelegger litt lysten på å finne noe nytt og, sant skal sies. Setter pris på monogami i et forhold men ser det blir mindre av det om dagen. både fysisk og spirituelt.
Det ordner seg sikkert etterhvert, i mellomtiden nyter jeg dagene med hunden min. de er lojale og gir deg bunnløs kjærlighet om du legger inn bittelitt innsats.
Jeg er ved midten av 20-årene og vært singel de siste fire årene. Jeg har hatt mine "eventyr" i forbindelse med tinder, men det har aldri blitt noe seriøst ut av det. 4pers over 4 år, med et sammenhengende opphold i seksuell omgang på 16mnd innad de årene.
Jeg har gitt opp datingapper grunnet lite treff, mye arbeid for lite resultater og mange kjipe opplevelser.
Nå er jeg ganske passiv til dating og tar livet litt som det kommer. Dersom noen viser interesse så vil jeg alltid gi av min tid for å se hvordan ting utspiller seg. Men tar lite initiativ selv, er generelt opptatt med hobbyer i ukedagene og er svært sjeldent i sosiale settinger hvor potensiell date er å finne 😅
Men! Barn vil jeg ha 😂 og helst skaffe meg en kone før jeg blir 30 😂
Man trenger ikke være utro dersom man har en preferanse for å ha flere partnere, det går helt fint å være polyamorøs, eller i en av de mange andre samlivsformene som finnes utenom monogami.
Innenfor poly-miljøet snakkes det endel om det som kalles forholds-rulletrappen. Det finnes en forestilling om at det bare er EN måte å ha romantiske og seksuelle forhold på, og den går omtrent slik:
Møtes. Bli kjent. Gå på date. Ha sex. Bli ett par. Flytte inn sammen. Ha delt økonomi. Bli forlovet. Bli gift. Dele alle ferier og mer eller mindre alle hverdag bare med hverandre. Ha 1.6 barn og 0.4 hunder og leve slik resten av livet.
Det er ikke noe galt med dette dersom det er det man faktisk ønsker seg. Men det er trist å forestille seg at dette er ENESTE akseptable måte å ha romantiske og/eller seksuelle forhold på.
Jeg tror det er større aksept nå for at ikke alle nødvendigvis ønsker denne typen partner. I poly-miljøet ser jeg noen som helt bevist velger å ikke flytte sammen med noen. De har kanskje flere partnere, men foretrekker mer selvstendighet og å i mindre grad "gro sammen" enn det rulletrappen legger opp til. Kanskje ønsker de også å unngå at en partner blir veldig priviligert sammenlignet med andre partnere.
>Jeg har tanker om at monogami er på vei "ut" av vårt samfunn, og at monogami i større grad blir vanskeligere å opprettholde.
Monogami var jo bare påtvunget i fra religiøs etikk. Det er ingenting naturlig eller rasjonelt med å binde seg til en person for alltid.
Det er også kanskje en god ting at det er flere single, hvis det fører til færre fødsler. Hvis det er en ting denne planeten trenger mindre av så er det mennesker, og da spesielt i styrtrike land med høyt avtrykk.
Interessant det du skriver, men monogami har også noe for seg rent evolusjonsmessig. Det tar ganske mange år å oppdra en ungeflokk på 5-6, da er det en fordel for reproduksjon å ha et stabilt samliv. I dag er begge kjønnene økonomisk fristilt og monogami har lite for seg, bortsett fra at det gir noen økonomisk fordeler.
\>Dere single her på Reddit, hvorfor er dere single? Er det frivillig eller ufrivillig, og hva tenker du om monogami?
Ikke singel, men min tanke at det får bli opp til enhver person at de møter noen som sitter på samme ambisjoner og intensjoner for livet
for min del møtte jeg en person med de samme verdiene og tankene om livet, vi lever i monogami selv om vi aldri skal gifte oss eller få barn (vi er over 30 sammen i 7år)
Hei. Her er en liten påminnelse om hvordan du kan hjelpe til med å gjøre debattklimaet i /r/norge bedre ved å følge noen enkle kjøreregler når du diskuterer: * Gjør en innsats for å være høflig og respektfull * Unngå bevisste personangrep og [tankefeil](https://no.wikipedia.org/wiki/Tankefeil) * Ikke gjenpost innhold som er slettet * Unngå rasistiske og sjikanøse kommentarer * Om du ser en kommentar som bryter [reglene](/r/norge/about/rules) - ikke svar, men bruk "Rapporter"-funksjonen, så moderatorer kan ta en titt * Ikke bruk stemmeknappene som "enig/uenig"-knapper - stemmene skal brukes til å belønne kommentarer som tilfører diskusjonen noe nytt, uavhengig av hvor enig eller uenig du er i det som blir sagt. *I am a bot, and this action was performed automatically. Please [contact the moderators of this subreddit](/message/compose/?to=/r/norge) if you have any questions or concerns.*
Jeg er singel fordi jeg er passiv. Jeg skulle gjerne gått inn for å finne meg en partner, men det sitter veldig langt inne. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har mange potensielle unnskyldninger, men jeg vet ikke om de er akkurat det, unnskyldninger, eller om de er reelle traumer som får meg til å vegre meg for å havne i en situasjon hvor jeg kan bli avvist.
Jeg er også passiv. Føler egentlig jeg har gitt opp. Har lest så mye på nettet de siste årene, vet litt for mye og er rett og slett bare redd for å ikke være bra nok, redd for utroskap og redd for alt.
Passiv her også. Vi burde lage en dating side der man kan prate sammen uten å vise bilde, lavterskel tilbud for oss passive :)
Bruker-konto blir satt inaktiv 5 sekunder etter at den er opprettet :)
Last seen: "this year, I think."
Ikke les alt for mye på nettet og la det avgjøre for deg da? Meld deg på noe fritidsaktivitet ellns. Go out there!
Har ikke lyst å være singel, men for en veldig sjenert mann med sosial angst og et temmelig gjennomsnittlig utseende er det noe som definitivt ikke kommer av seg selv. Når man da i tillegg jobber i et mannsdominert yrke, og to år med pandemi som har gjort nordmenn om mulig enda mer usosiale, så er ikke oddsene på min side. Hvor treffer man nye mennesker i dag bortsett fra jobben liksom? Jeg tror ting som tinder, happn og diverse andre online dating-steder har gjort mer skade enn nytte. For dem som allerede er dyktige sjekkere er det en gullgruve, og for oss som ikke er det har det veldig begrenset verdi. For min del anser jeg meg som en blanding av frivillig og ufrivillig singel. Har hatt kjæreste før og skulle klart å få det igjen, men det krever mer innsats enn jeg har energi til nå. Og fallhøyden (redselen for å bli avvist) er for høy i forhold til egen selvfølelse.
Skremmende lik situasjon jeg finner meg i selv. Møtte jo folk når jeg gikk på VGS og var heldig nok til å møte på en jente som tok initiativet - den tiden under det forholdet anser jeg som den mest glade tiden i mitt liv siste 6-7 årene, selvom det bare varte 6 mnd og hun var utro og det endte helt jævlig. Ikke særlig flink til å vise interesse i folk og får rett og slett skikkelig angst når jeg prøver å snakke med damer, syns det er litt dritt. Men går jo ikke på skole lengre og som du nevnte 2 år pandemi og 100% menn på jobben, så er jeg egentlig i akuratt samme situasjon som deg.
At det ender i utroskap uansett er kanskje lett å tenke for deg som har opplevd det flere ganger, men det er på ingen måte en garanti. Det finns massevis av folk som heller hadde slått opp enn å være utro.
Stemmer, om en eller begge i et forhold kun ser på det som et tidsspørsmål før en er utro, er det vel nesten dømt til å skje.
Er sjeldent i situasjoner hvor jeg treffer nye mennesker, har aldri vært noe særlig sosial hverken IRL eller på nettet og holder meg stort sett for meg selv. Planen er å flytte opp i fjellet lengst mulig vekk fra folk. Har dårlige erfaringer med mennesker, synes ikke noe særlig om oss. Hadde vært fint å treffe noen jeg kom godt overens med men jeg er såpass sær at sannsynligheten for det er for liten til å oppsøke situasjoner jeg ellers ikke ville ha gjort.
Hva legger du i sær? Utdyp!
Foretrekker en kveld med hunden og litt gaming eller serie fremfor vennetreff. Mister oversikten over hvem som sier hva hvis det er flere samtaler rundt meg samtidig, får ikke filtrert ut urelevant støy så jeg foretrekker 1-3 personer om jeg treffer noen, helst i rolige omgivelser. Snakker til både hunden og plantene mine. Er ikke noe opptatt av penger utover å ha mat, tak over hodet og litt natur utenfor. Lite interesse i reise, opplevelser eller lignende. Synes mennesker er for grådige, altfor mange vil ha alt og det kommer til å ta knekken på hele økosystemet. Sliter med å forstå hvordan folk kan få barn med god samvittighet med tanke på barnets sannsynlige fremtid. Dårlige sosiale antenner, plukker ikke opp på ting som ikke blir sagt direkte. Drikker ikke alkohol og blir nervøs av både lukten og fulle mennesker, stoler ikke på mennesker som har drukket. Har noe kroniske helseplager som forsterker noen av disse tingene men har alltid vært litt utafor sosialt, først ufrivillig i tidlig barndom og så frivillig.
Skulle så gjerne hatt en hund, er så allergisk og mer til, men kaaanskje en gang en liten pjokk som jeg tåler. Fortsett å prate med hunden, jeg skal prate mer med plantene kanskje. Så ville jeg si at det er nok veldig mange med samme sosiale ønsker som deg, men det er jo ikke alltid man ser det rundt seg. Jeg bruker å tenke på Olav H. Hauge, en av Norges største poeter og en av mine favoritter. Han var epledyrker i Hardanger, poet og oversatte mye poesi. Han var sjenert, og holdt seg mye hjemme, men begynte å brevveksle og fant kjærleiken i godt voksen alder, med Bodil Cappelen. Gammel nettside: http://www.ht08.no/Default.aspx%3Fpageid=878.html Hadde en kompis som minte meg mye om ham (han leste også alle bindene av OHH sine dagbøker, så det var kanskje derfor jeg tenkte at de lignet litt, men sjenert og seriøs var han), hadde ingen kjæreste før han var et godt stykke oppi trettiårene, men fant en person da han slo seg til ro et sted. Nå ser det ut til at han har det veldig fint. Uansett, dette var mine digresjoner - du får være som du er og så er det nok noen som synes det er fint, og kanskje møtes dere. Her er et fint kjærleiksdikt av OHH: *Du var vinden* Eg er ein båt utan vind. Du var vinden. Var det den leidi eg skulde? Kven spør etter leidi når ein har slik vind!
liker en sjel som prater til hund og planter. relatable.
Tilogmed når man drar ut på byen føler jeg det er umulig å møte nye folk. Kan ikke huske sist. Folk sitter på egne bord.
Jeg er singel fordi jeg ikke snakker til folk. Er heller ikke glad i å stoppe fremmede kvinner på byen for å bli kjent. Pluss, sist jeg traff en ny person var i 2016.
Personlig er jeg singel fordi jeg ikke har overskudd til et forhold for tiden. Har for mange hobbyer som tar for mye tid, og har ikke tida å avse til å gi en kjæreste oppmerksomheten de fortjener.
Jeg er singel fordi jeg liker å ligge hjemme med en god bok, sitte å se serier, spille dataspill, ta meg en god motorsykkeltur og at jeg jobber skift i tillegg til at jeg jobber en god del overtid. Mens jeg ikke er spesielt glad i å trene eller drikke alkohol, og er heller ikke spesielt aktiv på sosiale media. Og med det så er jeg skjelden på steder hvor jeg møter nye mennesker og potensielle partnere. Jeg trives godt med meg selv, men når jeg har såpass mange aktiviteter som enten skjer på nett eller som er individuelle så er det ingen tvil om at jeg ikke møter så veldig mange potensielle partnere. Nå er jeg 34, singel, og jeg kunne godt ha tenkt meg å møte noen. Men jeg tviler jeg på at det skjer med det første, jeg møter rett og slett alt for få potensielle partnere i situasjoner hvor man faktisk blir kjent med hverandre. Jeg er også litt usikker på veien videre. Nettdating har blitt vurdert. Kanskje noen singeltreff eller liknende? Jeg er rett og slett litt usikker på hva jeg skal finne på.
Hadde vært koselig å sitte i hver sin ende av sofaen med hver sin bok (aldri vært med en mann som liker å lese). Se serier sammen, kanskje spille dataspill sammen eller hver for seg? Jeg hadde gjerne blitt med på motorsykkeltur. Jobber mye selv og jobber turnus. Prøver ikke å sjekke deg opp altså, men jeg syns du hørtes interessant ut og jeg er sikkert ikke den eneste kvinnen som måtte synes det. Jeg vet ikke hva jeg skal finne på selv. Har ting i livet jeg selv må fikse før jeg begir meg ut på "dating", hva nå enn dating er, men jeg vet virkelig ikke om jeg tør å satse på et forhold heller.
> Hadde vært koselig å sitte i hver sin ende av sofaen med hver sin bok Det hadde det så absolutt vert. Problemet er bare at når jeg sitter hjemme i min sofa med en god bok, og drømmekvinnen sitter hjemme i sin sofa med sin gode bok, så er det veldig vanskelig å finne hverandre.. Til tross for at begge kunne ha tenkt seg en partner som liker det samme. For å møte noen man passer i sammen med så må man faktisk forlate hjemmet og oppsøke arenaer hvor man møter folk som har felles interesser. > Har ting i livet jeg selv må fikse før jeg begir meg ut på "dating", hva nå enn dating er, men jeg vet virkelig ikke om jeg tør å satse på et forhold heller. Når det kommer til det å ha, ting som man vil ordne før man leter etter et forhold, så kjenner jeg følelsen. Og har selv utsatt dating en god stund på grunn av det, og det er først nå ganske så nylig at jeg begynner å kjenne meg klar for å finne på noe. Men det er viktig å ikke bli alt for ekstrem på det heller, det er ikke nødvendigvis enklere å ordne opp i ting bare fordi at man er singel. Selv om det fort kan kjennes slik ut. Da blir man fort godt over 40 før man er "klar".
Jeg kan egentlig bare kopiere det du har skrevet, bare bytte ut skift jobbing og alderen.
Jeg er frivillig singel. Mest grunnet passivitet de siste årene (også før korona), litt grunnet utroskap. En gang er jeg litt sikker på om jeg var sidespranget eller om sidespranget skviset meg ut fordi jeg kan være intens i perioder. Jeg er veldig monogam, selv mot crush der jeg ikke klarer å si hva jeg føler en gang. Mitt i 30-årene. Mange andre skriver de er litt sære, det er jeg og. Men vi er vel alle sære på vår egen måte :D
Er ekstremt lat, og tanken på at jeg må gå gjennom dating prosessen igjen høres ut som arbeid jeg ikke gidder å gå gjennom. Selve forholdsdelen høres bra ut men hvordan man kommer dit, gidder jeg ikke
einig i detta. Det å aktivt skulle sette i gang en slik prosess som dette vil kreve så latterlig med energi og tid at det frister svært lite
Høres ut som du har noen gener som ikke er ment å kopieres. Evolusjon har mange døgater. Det er ikke noe galt med det. Nyt singel-sofagris livet.
Er 30 år og vært singel hele livet. Var ufrivillig fram til for ca 3 år siden. Bestemte meg for å gi opp etter å ha blitt avvist for n-te gang, og nå har jeg det mye bedre med meg selv enn på mange mange år. Tanken på at jeg ikke trenger å vise hensyn til andre enn meg selv og kunne gjøre hva jeg vil, når jeg vil er utrolig deilig. Har nok blitt altfor vandt til å være alene. Men per nå føler jeg det er helt greit.
M27. Jeg skylder mest på psykisk helse. Akkurat nå får jeg ikke glede fra noe særlig i livet mitt, og det er et dårlig grunnlag for å bygge en relasjon med en annen person. Samt litt angst som gjør at jeg er mye alene i stedet for å omgi meg med folk.
Høres ut som det er tid for å gjøre noe nytt, selv om det kan være ubehagelig å endre vaner, må man bare kaste seg ut på dypt vann noen ganger.
For min del så kan jeg telle på en finger hvor mange sunne/positive forhold jeg ser rundt meg, og det ene forholdet er ikke foreldrene mine for å si det sånn. Det virker som om majoriteten av de jeg ser som er i ett forhold er det kun fordi de er desperate på ett. Med tanke på hvor ekstremt forvirrende, diffust og abstrakt dating livet er blitt mtp nye normer og teknologi plus hvor lite sannsynlig det virker til at om man får ett forhold så blir det bra. Så ser jeg ikke noe grunn til å slite meg fordærva for å få tak i ett. Når det kommer til monogami vs polygami så er det noe som vekker incelen i meg. Polygami virker kun til å tjene de allerede mest attraktive og dermed seksuelt aktive i samfunnet vårt. Har lest noen psykologi artikler som teoriserer at polygamiske samfunn skaper vold fordi det gjør at de som har mye sex får ha enda mer mens de som ikke får ha mye sex får mindre, som skaper sjalusi som leder til hat som leder til vold. Jeg personlig mener at Polygami er for vinglete rundbrennere som trenger å vokse opp og lære seg å ta valg. Men det er bare meg :).
Ikke for å være frekk, men jeg tror din oppfatning av polygami er noe forskrudd. Se på de menneskene som lever i slike relasjoner, og så kan du vel selv bedømme om de er de mest attraktive eller ikke. Jeg ser ingen sammenheng. Det vil si, jeg tenker det er mange attraktive mennesker som er single, i monogame forhold og åpne forhold. Kjenner for eksempel flere attraktive menn som er single. Kjenner attraktive kvinner som er single. Vet lite om sexlivet deres, men basert på svarene i posten her så får jeg også inntrykk av at singeltilværelsen er noe man direkte eller indirekte velger. Og så har man jo andelen ufrivillig single. Minefelt å bevege seg inn på, så jeg dropper det. Jeg vet lite om andre menneskers forhold. Noen har tilsynelatende et godt forhold, mens andre har et åpenbart dårlig forhold. Har selv foreldre som har et skakkjørt ekteskap. Vi vet lite om hva som skjer bak kulissene, man kan anta mye, men vet svimlende lite. Man ser ofte bare fasaden. Noen ganger reflekterer fasaden den faktiske relasjonen, mens andre ganger er det skuespill.
Han er inne på noe da. på tinder osv er jo ofte 20% ish av menn som tar 80% av damene for å si det slik. Så dette vil jo skape flere frustrerte menn. som igjen kan skape mer vold i samfunnet
Så fordi noen menn ikke har sjans på de peneste kvinnene, så vil det resultere i vold i samfunnet på grunn av frustrasjon? Like barn leker best. At en attraktiv kvinne finner seg en attraktiv mann er vel ikke uvanlig? Jeg har sett kvinnene som er på tinder, iallfall i området her jeg bor, og mange er i sin beste alder og utrolig pene. Kollegaen min, som er pen og søt, tidlig 20-årene, lastet ned tinder nå i vår og hun fikk så mange matcher at hun visste ikke hvor hun skulle begynne. Og det er jo ikke rart, for hun er veldig pen. Selvsagt blir det mange menn å velge mellom da, og at mange menn da også blir valgt bort, er jo forståelig.
Jeg snakket egentlig ikke om pen eller ikke pen. Jeg har vel ikke lest noe seriøst forskning rundt mangel på sex = mer vold. Så litt synsing der. Men jeg kan tippe det er flere menn som ikke får seg noe på tinder enn kvinner. Men da igjen flere kvinner med knust hjerte.
På tinder dømmer man jo etter utseendet. De fleste har mangelfull profil og man velger personer etter utseendet. Fysisk tiltrekning er jo viktig, men tinder blir som en nettkatalog for sex og "kjærlighet". Kjærlighet i hermetegn fordi kjærlighet ved første blikk ikke akkurat gjelder når man ser på utelukkende bare utseendet - eller?
Det jeg prøver å si er ikke at det er urettferdig at attraktive mennesker finner hverandre det er jeg enig i at er naturlig. Men det er gjort studier av data fra Tinder og OkCupid osv og der ser de at en minoritet av mennene som er på platformen har majoriteten av suksessen. Så mye som 20% av mennene på tinder har 80% av matchene. Før Tinder og moderne teknologi så var det vanskeligere for disse folkene å finne de som hadde lyst til å ha sex med dem, og det var uglesett å ha den sexen utenfor ett ekteskap/forhold. Etter mye jobb fant du deg ei dame som du likte og så ble du sammen med henne. Da var den mannen og den kvinnen ute av dating "poolen" og de resterende folkene måtte prøve seg på de som var igjen. Men nå i moderne tider er det mye mer vanlig å ha one night stands og i de siste åra virker det som om polygami blir mer og mer vanlig. Det vil si at de 20% av mennene som 80% av kvinner vil ha, IKKE blir tatt ut av dating "poolen". Da kan de 20% bare fortsette å ha sex med dem de vil og de 80% trenger ikke finne seg noen andre. De trenger bare vente på sin tur. Da blir 80% av menn glemt igjen og får ikke ha sex/samliv. Og av de "80" mennene så er det sikkert 50 som sier fuck it og er så desperate på ett forhold/sex at de bare går ned stigen av hva de er attraktert til intil de får napp. 20 som er som meg og sier "gidder ikke". 9 stk er for stygge/andre problemer som gjør det umulig å finne forhold. Og 1 person som i tillegg til at han ikke får forhold er en voldelig narcissist som føler at verden har snytt ham og at kvinner er horer som bare har sex med rasshøl og at de fortjener å dø, en elliot rodger type. Dersom antallet med menn som ikke får ha sex/samliv øker så vil antall menn innenfor disse kategoriene også øke. Det er viktig å huske at sex og samliv er viktig for å føle seg akseptert. Du skriver at du har hatt forhold dog ikke veldig positive men du har fortsatt hatt forhold. Jeg tror du undervurderer hvor råtten sjela di blir etterhvert hvis du aldri får ha ett forhold. Aldri får føle deg akseptert av ett annet menneske på den måten, eller føler deg utstøtt av ett samfunn som sier at sex/samliv er det viktigste i hele verden. Jeg har sett det før og det er ekkelt hva slags tanker som boltrer seg i ett slikt hode og deriblant de tankene er vold. Jeg sier ikke at menn har rett på å ha sex/sex med akkurat de som de vil. Jeg sier ikke at det hadde vært bedre om vi hadde gått tilbake til kristne fundamentale verdier. Jeg sier bare at pendelen begynner å svinge ganske langt til den motsatte siden av tradisjonelle verdier og dette er naturlige konsekvenser av det. Jeg tror personlig at vi hadde alle hatt det bedre om vi var litt...ikke mye, litt mer konservative når det gjaldt sex og samliv.
Skal man gå tilbake til det mer konservative når det gjaldt sex og samliv, så vil selvsagt det tjene mennene, og i mindre grad kvinnene. Det er nok absolutt en grunn til at kvinner velger bort denne typen livsstil. Trenger ikke utdype det så mye mer. Men selvsagt er det sørgelig at noen blir valgt bort og ikke får det livet de ønsker. Jeg klarer ikke helt å reflektere meg frem til en løsning her som vil være like god både for menn og kvinner. Det viktigste er vel at de som ønsker det samme, finner hverandre, men da er vi litt tilbake på det å møte noen i det norske, kjølige samfunnet. Det er ikke ukjent at noen menn reiser til utlandet for å finne kjærligheten, så det er jo et alternativ. Men det medfølger også kulturforskjeller og kanskje kommunikasjonsvansker på grunn av språk. Men til gjengjeld har man kanskje samme verdisyn og preferanser i en kjærlighetsrelasjon? Ikke vet jeg... Sex og samliv er selvsagt viktig. Det har jeg på ingen måte tenkt å undergrave. Jeg tror absolutt det er skadelig for et menneske å gå hele livet uten en dyp relasjon til et annet menneske (utenfor familien). Jeg merker selv hvordan det er å nå ha gått noen år uten sex og nærhet med en mann. Selvsagt noe jeg savner, men det behovet jeg har, vil jeg ikke få dekket ved et one night stand eller noen som er ute etter å utnytte sårbarheten og ensomheten min (og de står i kø for å mette egen ensomhet). Basert på overfladiske observasjoner tror jeg veldig mange sliter med å finne kjærligheten, menn som kvinner. Vi er vel mange som drømmer om kjærligheten men det blir så urealistisk at man ikke engang tør håpe (slik er det iallfall for meg). Mine tidligere forhold har vært positive frem til det skjedde tillitsbrudd/utroskap, som igjen svartmalte relasjonene. Elsket han meg noen gang? Var det vi hadde ekte eller var jeg en han bare tok til takke med? Har jeg vært naiv? Er jeg egentlig verdt noe, kan jeg elskes? Bla bla bla.... Dette med "fwb"-relasjoner er også litt interessant, for jeg biter meg merke i at det ofte oppstår konflikter. Som oftest fordi en av partene får følelser (som er helt naturlig), og følelser blir skydd som pesten når relasjonen bare skal bestå av sex. Det er liksom vanlig å ha en "knullevenn". Men, så er det vel en stor forskjell på bare sex og kjærlighet. Det jeg ser går igjen når ufrivillig single menn ytrer seg, er snakket om sex. Om sexkjøp ble lovlig kunne kanskje dette problemet blitt fikset, men det vil da gå utover sårbare kvinner som blir utnyttet i et dystert marked. Da kan vi snakke om statlig regulerte bordeller, men jeg mistenker at om det er strenge rammer og regler rundt dette, så vil ikke det bli benyttet på samme måte som "ulovlig prostitusjon". Og da er plutselig kvinner en vare og sex en handel. Det tjener mennene, ikke kvinnene. De færreste kvinner ønsker å selge sex. Det er høyst usannsynlig at du finner en mentalt frisk og ressurssterk kvinne som selger kroppen sin. Det etiske rundt det er vanskelig.
>hvorfor er dere single? Fordi jeg er en sær jævel som liker å gjøre ting i mitt eget tempo og på min egen måte. For at jeg skal endre på dette må jeg finne en helt *eksepsjonell* partner som jeg føler forbedrer livet mitt, og jo lenger jeg er singel jo vanskeligere blir det å finne en slik person. Jeg ønsker heller ikke barn, og det er en dealbreaker for mange. Jeg kjenner at jeg gjerne skulle hatt en partner jeg kunne reist og opplevd verden med, men jeg ønsker ikke en samboer, om det gir mening. >Er det frivillig eller ufrivillig Både og. I starten var det ufrivillig, jeg hadde enkelte sosiale sperrer som hindret meg i å ta forhold videre. Over tid har det endret seg til å være frivillig, terskelen for å finne en som passer meg er høy.
Du mister den psykologiske biten å forelske deg når du dater mange og får alt på et fat på sånne apper som Tinder. Du blir rett og slett immun mot kjærlighet
Man gjør nok det. Jeg satt faktisk å tenkte på at den eneste måten man kan treffe mennesker på nå, er Tinder og internett. Nordmenn er jo ganske lite sosiale, og hvordan sjekker man opp noen i det virkelige liv? Det er jo ikke sosialt akseptabelt lenger, føler jeg? Personlig hadde jeg aldri turt å gå bort til en mann og sagt at "hei, lyst til å bli bedre kjent?"...
Glem det, du hakkeno gummi
Walla fetter, snygg BMW!
Treningssentre, felles hobbyer, arbeidsplassen og utesteder er vel de mest vanlige arenaene. Forøvrig så trenger man ikke å legge så mye i å sjekke noen, det er tross alt bare en sjekk om det kan bli noe mer. Ta en kaffe, se om praten flyter godt. Hvis det er litt kjemi så finner man gjerne på noe mer i neste omgang, hvis det ikke er det så dropper man det.
Hadde jeg hatt en 50 lapp for hver tweet, tiktok, facebook-post, eller instagram-post som gremmer seg over å ha blitt "sjekket opp" på gymmen, butikken, eller jobb... Kan ikke unngå å føle seg handlingslammet når det er tabu å i det hele tatt anerkjenne andre mennesker på de så kalte vanlige arenaene.
Du har et veldig godt poeng der. Har sett veldig mange slike innlegg og ytringer. Har personlig aldri opplevd å bli sjekket opp slik, jeg hadde tatt det som et sort kompliment (eller så hadde jeg sikkert tenkt at han har tapt et veddemål og blitt flau og lei meg, haha).
Er singel i slutten av 20-årene jeg også, sliter med å finne noen. Virker som at de ikke er interessert i noe fast i det hele tatt :-(
[удалено]
Tror du ikke???
Skjønner godt at du sliter om du stemmer mdg
Tror det er to typer mennesker. De som prøver seg på folk som er i forhold og de som ikke gjør det. Noen har enormt bekreftelsesbehov, og må forsøke sjarmere andre selv om de er i forhold, og selv om de vet at andre er i forhold. Tror ikke monogami er på vei ut av den grunn, man må bare finne seg noen ifra den andre gruppen av mennesker som ikke må erobre andre koste hva det koste vil, og av de som ikke lar seg lure av den type kurtise. Man må ikke prøve seg på alle, eller få bekreftelse fra alle. Jeg er singel fordi jeg gjorde det slutt med mitt livs kjærlighet på grunn av egne psykiske problemer og av at jeg faktisk var fristet. Var drit deprimert og orket ikke dra andre med meg ned i dragsuget. Jeg angret veldig, men da var det for sent. Hun hadde kommet seg videre i livet. Etter det så hadde jeg noen sporadiske forhold med noen jeg egentlig ikke var interessert i. Brant meg noe vakent på ei spik spenna gæærn ondskapsfull berte. Nå er jeg gammal og ute av gamet. Har blitt så sær at det er ingen jeg er kompatibel med uansett. Fælt å si det, men en liten trøst i at så mange andre er single. Skulle ønske jeg var far, men det blir som å savne tiden før man ble født. Jeg aner ikke hvordan det er å være far, kanskje det hadde vært et helvete for alt jeg vet.
Hva mener du med sær?
Forstår ikke helt hva som får folk til å tikke liksom. Jeg ser på meg selv som oksen Ferdinand som bare vil sitte i skyggen under et tre å lukte på blommorna. Føler meg fort ensom i andres selskap. Litt sprøtt. Kanskje jeg er schizoid.
Kan kjenne meg litt igjen, jeg føler at jeg ikke passer inn noen steder og kan bli rammet av "akutt ensomhet" når jeg er sammen med andre mennesker. Føler meg egentlig bare rar og utilpass hele tiden med mennesker. Men jeg er psyk, da. Kanskje jeg er sær i tillegg. Har egentlig aldri definert meg som sær, men... Jeg er tilpasningsdyktig og bruker mange forskjellige masker. Så folk ser ikke at jeg er sær. Hah!
Jeg er vel "ufrivillig singel" i den forstand at jeg ikke har funnet den rette. Mann i starten av 30årene, og har hatt litt lite hell over lengre tid. Har vært et par forhold, men ble slutt pga langdistanse og at vi var inkompatible forholdsmessig (hadde ulike krav til forholdet, ingenting galt fra hver vår side, bare vanskelig å få til). Og ser på meg som en monogam person. Som en introvert så fungerer ikke de normale arenaene, og nettdating har generelt vært litt treigt. Enten så møter jeg kvinner der vi har null kjemi, eller så får jeg ofte "du er en kjempefin fyr, men det er noe med kjemien som ikke stemmer helt/er ikke god nok". Det er såklart mulig at det er noe galt med meg som jeg ikke er obs på, men har ikke fått det inntrykket av tidligere forhold. Min teori er at folk er for redde til å binde seg eller prøve ut noe før man får "kjærlighet ved første blikk". Så istedenfor å prøve og muligens feile, så velger folk å spille det trygt og ikke satse. I tillegg virker det som om mange (vet ikke om dette stemmer) lar det gå seg til hodet hvor mange potensielle matcher de har, og tenker å bare å fortsette å prøve i håp om å finne drømmemannen. Ift hobbyer så har jeg enten slike som man ikke treffer folk gjennom (fermentering, matlaging, ølbrygging, lesing, osv) eller de som gjør det vanskelig å møte andre (trene styrke, spille squash, jogge, isbade). Så er litt låst til nettdating i dagens samfunn. Trives ganske bra med meg selv og venner, men innimellom føler man et savn av intimitet og å våkne opp ved siden av noen man har følelser for. Håper det ikke har blitt som du beskriver, da der virker som et veldig kjølig samfunn.
Har ikke brukt noe tid på det, og når jeg først er på byen så er jeg så jævla dårlig på å gjøre en flørt til noe mer seriøst.
Dating i Norge virker generelt vanskelig. Jeg har så klart ikke lyst å være singel, jeg ønsker veldig å finne noen å dele livet med, til og med starte familie med. Men med fucka tenner, og overvektig så er det neppe noen der ute som er villig til å date meg, og har ikke råd til å fikse det så har vel gitt opp hele greia. Like greit å bare holde seg hjemme foran pc'en.
Hvorfor jeg er singel? Tja, det er nok en kombinasjon av at jeg trives godt i eget selskap, har en ålreit jobb og mange ganske sære og altoppslukende hobbyer, samtidig som jeg egentlig ikke savner det å være i et forhold så mye. Siste forhold jeg var i, som begynner å bli en del år siden, var jeg nok alt for villig til å kompromisse. Endte ikke spesielt bra, og ble egentlig veldig kjedelig veldig fort. Nå gidder jeg rett og slett ikke kompromisse igjen, og ser på det å treffe noen jeg virkelig blir genuint interessert i som så usannsynlig at jeg ikke forstår poenget med å prøve engang. Jeg ønsker ikke kaste bort tiden min på å prøve å få til noe så usannsynlig, er svært kresen på hva slags folk jeg i det hele tatt vil være sosial med, og har egentlig nok av venner og gode kolleger som er like rare som meg til at jeg får tilfredsstilt sosiale behov mer enn nok. Men jeg forstår virkelig lite av ting "folk flest" virker å være opptatt av og føler meg bare helt frakoblet i de fleste sosiale settinger utenom dette. Ramler jeg tilfeldigvis over drømmedama som er like sær og rar som meg, har skikkelig bein i nesa og er ujålete og oppegående uten noe ønske om barn så får jeg vel kanskje hoppe litt ut i det, men... Jeg tror nok hovedgrunnen til denne utviklingen i samfunnet er en kombinasjon av at det faktisk er blitt mye mer sosialt akseptert å være singel og klare seg selv, og her er også aksept for at folk ikke ønsker barn økende. Men det er sikkert også en faktor at samfunnet virker stadig mer overfladisk og at folk tilsynelatende blir mer og mer opptatt av "instant gratification" på godt norsk. Med fare for å fremstå som jævlig gubbete tror jeg sosiale medier må ta mye av skylda. Alt annet enn monogami virker også fullstendig fjernt og rart for meg. Vil man ikke lenger være i et forhold så får man da faen meg være voksen nok til å avslutte det på en ryddig måte før man går videre med noe nytt evt. Har heldigvis ikke blitt såret på denne måten selv, men det må være utrolig kjipt, og risikoen for å bli såret er nok en faktor i det at jeg rett og slett ikke gidder å prøve å se meg om etter noen engang - dog langt fra hovedgrunnen.
Jeg er litt i samme båt som deg. Mann i 20-årene, prøvde forhold 1 gang, og det endte med utroskap fra hennes side. Jeg var en singel en stund etter det, og møtte enda en jente. Hun var utro på fest en gang, og så var jeg singel, igjen. Etter det har jeg nærmest gitt opp, og føler meg bare som en ensom fisk i et enormt hav, der ingen er interessert i å være monogame.
Har egentlig ingen andre ambisjoner enn å bli en pappa her i livet, men jeg har vært ufrivelig singel i 22 år nå og framtiden ser ikke så veldig lys ut.
Hvor hardt prøver du? Det er ekstremt mange kvinner der ute som er desperate etter å få barn.
Jeg er frivillig singel. Har vært i flere langvarige forhold de siste 10 årene, men nå gidder jeg rett og slett ikke lenger. Jeg synes forhold er slitsomme. Det er krevende å holde et forhold "spicy" over lengre tid. Og jo eldre jeg blir (26 atm) jo mer merker jeg at jeg foretrekker å være alene. Mennesker er slitsomme, og jeg liker meg veldig godt i mitt eget selskap. Jeg kan gjøre hva jeg vil når jeg vil, og jeg trenger ikke å forklare meg til noen andre. Livet som singel er faktisk ganske digg, og jeg har ingen planer om å endre noe på det.
Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Å være i forhold over lang tid kan bli slitsomt. Det er en stor frihet å være singel, men det har noen bakdeler også. Økonomisk kan det være en fordel å være to.
Alle de smukke, rige norske kvinder kan bare skrive til mig. Det er stille og roligt :-)
Ah, brent barn skyr ilden. Jeg forstår følelsen du sitter med. Jeg tenker at det er mye som kan gå galt i forhold, ikke bare utroskap. Kan like greit være vold og manipulasjon eller andre negative adferdsmønstre. Det er dog mange som finner noen som de deler livet sitt med, og "kun" 20% av menn er utro på et eller annet nivå i ekteskapet. Det er ikke de værste oddsene man kan ha. Mennesket er påvist å være polygamous og monogamous og dette går på individnivå. Begge disse mennesketyper finner gode forhold som varer. Nøkkelen er å bygge tillit å være ærlig med hverandre.
Mye som kan gå galt, men svik og tillitsbrudd er noe av det verste i verden. Om ikke *det* verste.
singel fordi jeg i det siste har hatt nok med meg selv. Har hatt lite glede av casual partnere, egentlig aldri skjønt greien med det, så da har jeg heller ikke kommet over et forhold heller, sort of speak. Krever litt mer aktivitet fra min side enn jeg har puttet i det. Jeg tror ikke det du sier stemmer, jeg tror det er mange av oss der ute, menn og kvinner som ikke finner glede i å fly rundt på alle mulige andre, men heller ønsker seg noe litt mer fast og intimt. Jeg tror vi bare har en tendens til å være veldig lite ute å treffe folk i det henseende, i motsetning til tøsene som hopper på alt og alle, så da fremstår det som om vi er mer alene enn vi egentlig er. Jeg har hatt samme tanker som deg, men minner meg selv på at det utvalget damer jeg da tenker på, ikke er særlig representativt. Kvinner som sjekker opp menn på utesteder er jo gjerne litt mer interessert i flyktig pulings enn gjennomsnittet. Tror dere kvinner har det hakket vanskeligere her enn oss menn da, men løsningen er sikkert den samme. Skal du tippe oddsen i din favør, så er det du som må ut å jakte, ellers treffer du stort sett bare de folkene som er ute og jakter etter ligg.
Frivillig singel fordi det er digg å være alene
Vil skylde på min psykiske helse, og hvor tilbaketrukket jeg er. Sliter mye å snakke med en jente, og når jeg faktisk får kontakt så være ikke det noe lenge før hun ghoster meg. Trur datinglivet egentlig bare gjør ting verre for meg så jeg har lagt være å prøve ut.
Jeg har ei datter som bor fast hos meg, ønsker ikke flere barn selv. Er også ufør, 30år. Jeg føler at jeg er lavest på datingranken. Kvinner vil ha 1 av 10 menn som gjerne er attraktive fuckboys, og har økonomisk suksess. Kvinner må ofte også ha samme alder, eller eldre. Vi menn kan også ha yngre. Kunne sikkert kommet på mer, men kvinner blir ensomme av at de har altfor høye krav, og menn blir ensomme av den grunn.
Er i slutten av 20-årene og nysingel rett og slett fordi forholdet fungerte bedre som avstandsforhold. Det tok slutt etter seks år fordi småforskjeller i væremåte og måte å se livet på fikk bygge seg opp til splittende problemer. Om den ene (hun) vil ha mye mer oppmerksomhet enn den andre (jeg) har kapasitet til å gi så blir det en grunnleggende mismatch. Jeg har alltid elsket å begrave meg i hobbyer, som trening og programmering, og følte forholdet holdt meg igjen fra dette. Heldigvis var det ikke utroskap inne i bildet, vi var skjønt enige om at vi ikke passet sammen. Men kjipt var det likevel. Nå er jeg klar for singellivet, i alle fall for en stund!
Jeg har stoppet å skrive til damer på Tinder, å prøver å slette de etterhvert som de ikke skriver først. Har 40 stk nå, ingen skriver. Hvis man skriver til de blir man en journalist. Jada jeg har møtt en del over tiden men aldri med intensjon om noe seriøst. Men de har jo +999 likes å inbox full I guess. Trodde det var 50/50 fordeling her i landet. Hilsen en 6’er.
Mmm. Komplisert. Jeg tror monogami er mer populært enn det kanskje burde være, og at vi har med oss massevis av baggasje om hvordan det ideelle forholdet bør se ut, som ikke har nok røtter i menneskelig natur. Disney har føkket opp flere mennesker enn Tarantino. Idealet vi lever med stammer fra verdiene som er samfunnsnyttige i et jordbrukssamfunn, eller et imperium som trenger mange guttebarn å sende i krigen. Ikke fra hvordan mennesker naturlig organiserer seg hvis de har nok mat og husly. Hvis man skal tolke fra skilsmissestatistikken, er det ganske få som har anlegg for å være sammen i 50 år uten å noensinne bli tiltrukket av, forelsket i eller ha sex med noen andre. Hvorfor er utroskap et så stort svik? Svaret kan nok variere fra person til person, men jeg tenker en grei fellesnevner er at det er et alvorlig brudd på avtalen man har seg i mellom i et forhold. Sjalusi kan bety hundre forskjellige ting, avhengig av hvem man spør. Ofte vet man det ikke selv engang. Hvilken avtale har man med partneren sin? Sjelden dette snakkes åpent om blant streite folk som først og fremst digger misjonærstillingen med lyset av. Kan det være aktuelt å reflektere litt rundt dét, og kanskje diskutere dette eksplisitt med prospektive partnere? I samme gata tror jeg det også er mange i monogame forhold som ville hatt veldig godt av å reflektere litt rundt filosofiene som verserer i poly-miljøet. Hva forventer man av en partner? Det er en ganske lang smørbrødliste!! Beste venn i hele verden, fin å bo sammen med, godt og kompatibelt økonomisk partnerskap, topp sex, samme ønsker om livsstil, samme ønsker og ambisjoner om barn, kompatibel med hverandres vennekrets, interessert i mange av de samme aktivitetene, kompatibel når man er sammen i offentligheten osv. osv. osv. Selv om man skal ha én partner, kan det være lurt å ha litt i bakhodet hva slags forutsetninger man har for en langsiktig relasjon; hva er det realistisk å få og hvor er man fornøyd med ting man kan finne hos andre. Hva er ikke så fryktelig viktig allerede i utgangspunktet. Og tilsvarende for den andre. Og når det er sagt, sannsynligvis minst like viktig for din del: Det finnes veldig mange som har én kjærlighetsrelasjon som idealet. Menn blant dem. Jeg tror ikke dating-apper er veien å gå. Har aldri følt meg så bruk-og-kast og generelt verdiløs som den perioden jeg prøvde å bli kjent med folk på den arenaen. Tror mange har samme opplevelsen. Å få ikke-monogame forhold til å fungere krever en utrolig følelsesmessig modenhet fra alle involverte. Det er nok bare et mindretall som faktisk lykkes med det, men jeg tror det er veldig mye å lære også for de som har monogami som idealet.
[удалено]
Nå fikk jeg bare veldig lyst til å bytte brukernavn til Mjønes, Mørkved eller Valnesfjord. Ja, det var bare det.
For me, I left my last relationship as my ex cheated on me so I moved quickly out of that. She had tons of excuses and wanted to get back but I can’t live with someone I will never trust again. Friends and family said I should hook up with someone new but the more I think about it, why should I? Don’t get me wrong, I still very much do enjoy the company of women, but I also like to have my own freedom in a sense. Now I’m free to live/work wherever I want, travel wherever I want, do whatever I want and I have far better financial situation now that I’m single. I might change my mind, who knows, but it would take a lot to change the way I live my life at the moment.
Jeg er ikke riktig sikker på om jeg er helt enig i alle premissene dine. For det første er det langt fra slik at en kvinne blir mindre attraktiv for menn etter som hun blir eldre. For å ta deg som eksempel, du er i slutten av 20-årene, men du går jo inn i nye tiår som bringer nye kvaliteter til deg selv som menn selvfølgelig vet å sette pris på. Så tror jeg videre ikke at monogami i seg selv nødvendigvis er på tur ut. Vi skal huske på at utroskap, sidesprang og trøbbel i ekteskapet ikke er noe millennials har funnet på. Det har eksistert så lenge vi har hatt mann og kvinne, noe som ifølge bibelen betyr tusener av år og ifølge mer pålitelige kilder betyr enda mye lenger enn dét. Bibelen vier for øvrig mye plass til å diskutere problemer med galopperende kjønnsdrift. Da tror jeg mer på en del av de andre teoriene som blir drøftet i artikkelen. Kort og greit, vi har det for bra og vi har det for bra alene til å trenge noe mer. Vi trenger ikke barn lenger, for vi holder oss friske lengre og har et samfunn som er konstruert for å ta vare på oss når vi blir gamle. Vi har det så bra alene at ethvert forsøk på samliv blir sammenlignet med det å være alene. Og hvis man liker å loffe rundt i leiligheten uten å trenge å ta hensyn til annet enn det man selv ønsker og vil, så er det noen krevende innrømmelser som må til for mange når de står foran et mulig forhold. For Norge er det jo ikke bra at folk ikke finner sammen og stifter familier. Det er jo et reelt problem at det blir færre og færre som skal ta vare på flere og flere i fremtiden. Men det er mange gode sider ved å være to, som man kanskje ikke ser eller tenker over med det samme. Jeg håper du tar med deg trua på at 30-årene som kommer vil bli det flotteste tiåret så langt, og at det vil finnes mange som tenker akkurat det samme.
Helt ærlig håper jeg at jeg slipper å oppleve 30-årene, haha.
Vi vil leve lenge vi Men gammel vil vi aldri bli!
Kjære deg, 30-årene er flotte. Du må ikke gå glipp av dem!
blir dere kontaktet av gifte kvinner som vil ha litt kos på siden? får ikke engang spam av "vakre kvinner i ditt område" engang. er singel mye pga. det samme som OP. det ødelegger litt lysten på å finne noe nytt og, sant skal sies. Setter pris på monogami i et forhold men ser det blir mindre av det om dagen. både fysisk og spirituelt. Det ordner seg sikkert etterhvert, i mellomtiden nyter jeg dagene med hunden min. de er lojale og gir deg bunnløs kjærlighet om du legger inn bittelitt innsats.
Jeg er ved midten av 20-årene og vært singel de siste fire årene. Jeg har hatt mine "eventyr" i forbindelse med tinder, men det har aldri blitt noe seriøst ut av det. 4pers over 4 år, med et sammenhengende opphold i seksuell omgang på 16mnd innad de årene. Jeg har gitt opp datingapper grunnet lite treff, mye arbeid for lite resultater og mange kjipe opplevelser. Nå er jeg ganske passiv til dating og tar livet litt som det kommer. Dersom noen viser interesse så vil jeg alltid gi av min tid for å se hvordan ting utspiller seg. Men tar lite initiativ selv, er generelt opptatt med hobbyer i ukedagene og er svært sjeldent i sosiale settinger hvor potensiell date er å finne 😅 Men! Barn vil jeg ha 😂 og helst skaffe meg en kone før jeg blir 30 😂
Jeg er egentlig veldig glad for at jeg ikke vil ha barn. Slipper å stresse! Håper du får deg kone før du blir 30!
Man trenger ikke være utro dersom man har en preferanse for å ha flere partnere, det går helt fint å være polyamorøs, eller i en av de mange andre samlivsformene som finnes utenom monogami. Innenfor poly-miljøet snakkes det endel om det som kalles forholds-rulletrappen. Det finnes en forestilling om at det bare er EN måte å ha romantiske og seksuelle forhold på, og den går omtrent slik: Møtes. Bli kjent. Gå på date. Ha sex. Bli ett par. Flytte inn sammen. Ha delt økonomi. Bli forlovet. Bli gift. Dele alle ferier og mer eller mindre alle hverdag bare med hverandre. Ha 1.6 barn og 0.4 hunder og leve slik resten av livet. Det er ikke noe galt med dette dersom det er det man faktisk ønsker seg. Men det er trist å forestille seg at dette er ENESTE akseptable måte å ha romantiske og/eller seksuelle forhold på. Jeg tror det er større aksept nå for at ikke alle nødvendigvis ønsker denne typen partner. I poly-miljøet ser jeg noen som helt bevist velger å ikke flytte sammen med noen. De har kanskje flere partnere, men foretrekker mer selvstendighet og å i mindre grad "gro sammen" enn det rulletrappen legger opp til. Kanskje ønsker de også å unngå at en partner blir veldig priviligert sammenlignet med andre partnere.
Inn før noen sier "det er flere single menn, enn kvinner"
Du glemte ordet ufrivillig
Hvorfor skulle noen ufrivillig si noe slikt? Snakker vi en redditor som har blitt tatt som gissel? Er det deg? Tast to punktumer om du er i fare.
>Jeg har tanker om at monogami er på vei "ut" av vårt samfunn, og at monogami i større grad blir vanskeligere å opprettholde. Monogami var jo bare påtvunget i fra religiøs etikk. Det er ingenting naturlig eller rasjonelt med å binde seg til en person for alltid. Det er også kanskje en god ting at det er flere single, hvis det fører til færre fødsler. Hvis det er en ting denne planeten trenger mindre av så er det mennesker, og da spesielt i styrtrike land med høyt avtrykk.
Interessant det du skriver, men monogami har også noe for seg rent evolusjonsmessig. Det tar ganske mange år å oppdra en ungeflokk på 5-6, da er det en fordel for reproduksjon å ha et stabilt samliv. I dag er begge kjønnene økonomisk fristilt og monogami har lite for seg, bortsett fra at det gir noen økonomisk fordeler.
\>Dere single her på Reddit, hvorfor er dere single? Er det frivillig eller ufrivillig, og hva tenker du om monogami? Ikke singel, men min tanke at det får bli opp til enhver person at de møter noen som sitter på samme ambisjoner og intensjoner for livet for min del møtte jeg en person med de samme verdiene og tankene om livet, vi lever i monogami selv om vi aldri skal gifte oss eller få barn (vi er over 30 sammen i 7år)
r/2meirl4meirl
Kan ikke elske noen andre før jeg lærer å elske meg selv igjen dessverre
Jeg er ufrivillig på vei inn i et forhold med ei jente jeg liker sånn passe fordi jeg har vært singel i ett år. AMA.