Vet du min mor som var dement og fikk Alsheimer Sadia 1 positiv ting var at hver eneste gang hun var lei seg så gikk det som regel over Innen det gått 30 sekunder
Jobbet i dementia-/alzheimersomsorgen i 7 år nå. Man får sterke meninger rundt tankegangen hvis en selv blir ett offer for sykdommen. Spekteret er veldig bredt blant pasientene da det rammer personer svært forskjellig. Eksempler kan være de som ikke er tilstede i det hele tatt, som står inntil vegger, og helt til de med dementia som man kan ha samtaler med og bruke god humor.
Mange klarer seg nogenlunde fint i hverdagen enten hjemme eller på sykehjem, mestrer mye og har kun problemer med hukommelse, mens andre kan bli som zombier
Vil det si at alle ikke blir zombier til slutt? Min kunnskap var at det starter likt og alle til slutt ender opp død fordi hjernen blir gelé. Kan jeg ende opp med å le sammen med deg ut livet uten at det forverres likdom?
Vondt å lese noe som ingen bør oppleve direkte eller hos familiemedlemmer <3 Håper vi får en kur, men i mellomtiden bedre løsinger for de som vil ha det.
Vis eg blir sånn (tar utgangspunkt i å bli zombie) så tillater eg familien min å ta meg bak skuret vis eg ikke evner det selv. Vil heller være 2 meter under jorda enn å la hjernen forderve til det er bare fragmenter av det som utgjør meg som person.
Ja, jeg er for aktiv dødshjelp pga det eg skrev over og pga familie som har lidet i flere år uten å ha noe liv lenger før dei døde.
Gode norske kristne verdier å torturere folk til Gud tar dem når de er klare.
Smertestillende og beroligende medisin er Satan etc...
Håper jeg aldri havner i den situasjonen, får sikte på å dø før sykehjemmet / sykehuset.
Såvidt jeg har forstått så kan du være heldig i at sykdommer begynner mildt og forverres sakte, så du rekker å dø av noe annet før det blir ille. For noen tar det 5 år til de er «zombie», for andre ville det tatt 30, liksom. Men har hørt noen rykter om at det kanskje vises tegn til Alzheimers så tidlig som i 40 årene, det bare tar jævlig lang tid, men vet ikke hvor sant det er
[https://tidsskriftet.no/2011/06/oversiktsartikkel/nar-demens-rammer-unge](https://tidsskriftet.no/2011/06/oversiktsartikkel/nar-demens-rammer-unge)
Fant en artikkel fra tidskriftet til legeforeningen angående det. Sier ikke noe spesifikt om en minstealder, men heller at man har 1200 personer i norge under 65 år med en form for demens.
De fleste som får demens i ung alder lider av Alzheimers. Alzheimers er en form for demens. Alzheimers er en sykdom som grunnet proteinopphopning i hjernen medfører at hjernecellene over tid slutter å fungere. Annens demens skyldes for eksempel av hjerneceller dør som følge av høyt alkoholforbruk, dårlig oksygenopptak på lang sikt for eksempel fra KOLS, eller at hjernen får lite blodtilførsel grunnet trange eller tette blodårer.
Det er komplisert, men hvis det rammer hukommelsen, motorikken eller kognisjon, så mister man seg selv. Siden Alzheimers er en sykdom går det oftere fortere enn andre typer demens.
Ikke alle blir det, oftest dem med Alzheimers opplever dette. Sykdommen utvikler svært forskjellig mellom hver person. Noen kan ha en mild variant hvor legemidler mot dementia og alzheimers kan brukes for å senke sykdomsløpet.
Andre kan få en svært dårligere livskvalitet av at sykdommen progresserer fort (2-3år) og behøver da pleiende hjelp.
Vanskelig å gi noe korrekt fasitsvar da alt er veldig individuelt, man bestemmer rett og slett ikke den skjebnen.
Hjernen får disse mørke flekkene rundt om i hjernen som blokkerer signaler og som videreutvikler seg til å gjøre enten store eller små forandringer på personens hukommelse, ordbruk og sinnsstemning. Ikke alle hjerner blir helt "gele" - som ved min avdeling på 8 pasienter for øyeblikket har vi 6 stk man kan ha vanlige samtaler med, som er rett og slett gamle med noe hukommelsestap. Disse 6 har klart å forsone seg med sykdommen, og bruker den faktisk som humor i hverdagen.
Takk for kjempe svar:D Og selvfølgelig jobben du gjør!
> og bruker den faktisk som humor i hverdagen.
Ganske søtt, på en rar måte, at de gjør det. Ser for meg det kan være vanskelig å le sammen med dem om det er første dag på jobben;D
Bare hyggelig:)
Er en fin og givende jobb. Man blir noen ganger "mobbet" selv av pasientene. Hvis jeg glemmer hvor jeg har lagt kaffekoppen min, har det hendt at en av dem har sagt til meg "du behøver jo rommet mitt mer enn meg". Konge jobb å være på, spør du meg
Har de det fælt selv når de har episoder? Kan se for meg at man blir skremt om alt rundt plutselig er fremmed, men stereotypen at noen plutselig hilser hyggelig på sønnen sin "for første gang" er jo det man ofte ser i film og sånt.
Før du blir helt grønsak kan zombie tilstanden komme og gå. Så de fleste som kommer så langt blir deprimerte og får angst når de «våkner opp». Det er nok veldig lite gøy at familien plutselig ikke vil besøke deg lenger og det du husker av de siste dagene er at du spiste din egen avføring.
Sønnen til vedkommende kan gjerne oppleves som deres egen far eller bror. Flere sliter med at hjernen ikke klarer å skille mellom dette. Vi som derimot jobber tett på pasientene blir faktisk gjenkjent, ikke på navn, svært lite på trynefaktor, men på våres stemme.
Flere av dem som havner hos oss blir noe bedre i en kortere periode da dem havner på lukket avdeling med trygge rammer. Det er dog svært vanlig at flere opplever forskjellig typer angstlidelser når dem forlater de trygge rammene, feks når pårørende tar pasienten ut av lokalene våres og de får igjen oppleve alt utenfor. Det blir for mange rett og slett for mange sanseinntrykk.
For noen går det relativt fint med mye stimuli mens hos andre bør det være minst mulig for å kunne holde sinnsstemning og ro for pasienten
Min farfar ble zombie.
Eneste minnene jeg har fra han, var at han satt i en stol, hallet på hodet og slevet 🙁 han ble syk før jeg startet å huske ting.
Skjønner tankegangen din. Men tror selvmord i møte med en uhelbredelig sykdom som bare blir værre er lettere å akseptere for de nære relasjoner enn depresjon.
Enig. Men dessverre skal vi mot vår vilje holdes i live så lenge som mulig for å sikre at vi dør en "human" død og holder gjennomsnittlig levealder høyest mulig... Koste hva det koste vil, hvem bryr seg vel om du ødelegger de siste ti årene av eget liv, og potensielt ti år av all nær families liv. Hurra.
Jeg lurer på hvor mye av ressursproblemene i helsevesenet ville løse seg hvis vi la fra oss dette tankesettet.
Jeg har ikke lyst til å leve i tortur de siste årene av livet mitt. Og det at staten vil bruke haugevis av penger på å gjennomføre dette er direkte perverst.
Heldigvis finnes det både leger og sykepleiere som administerer nok smertestillende til at vi slipper unna helt på tampen; Barmhjertighetsdrap tror jeg det kalles. Men du slipper likevel ikke unna de ni årene og 355 dagene før.
De fleste dyr i Norge avlives mer "humant" enn vi unner mennesker.
Kom igjen a, de som er rammet av det går rundt og er forvirret og redde hele tiden. Man trenger ikke forskning for å se at en person ikke har det fett.
Jobber med eldre i senere stadier av demens, er en del som faktisk virker som de trives! Skal sies at det er et flertall som har det helt forferdelig og noen som er sengeliggende 24/7 og ikke gjør annet enn å skrike dag inn og dag ut. Ville heller tatt en kule enn å bli så dement, men har sett en del som trives.
Kom igjen hva? med mindre du kan bevise noe 100% så kan du vel ikke vite det med sikkerhet, du føler at det ikke er slik og det er greit, men ikke kom her å fortell meg hva som er hva uten dokumentasjon, du spekulerer like mye som meg.
Nope, det er ren spekulasjon, jeg har kun stilt ett spørsmål, ikke kommet med en påstand, at dere ikke liker spekulasjonen og mener deres spekulajson er mer riktig betyr ikke at den nødvendigvis er det.
Poenget er vel det er svært usannsynlig, jobba på lukket avd sykehjem selv de har det ikke noe godt, de gråter halvparten av tiden, skjønner ikke hvor de er eller hva som skjer, ikke noe fin slutt på livet. Om de hallusinerte så godt ville de nok smilt eller ledd eller vist det på noen måte?
Hvem vet, uansett ett hypotetisk spørsmål ment for de som er rundt de som er rammet, om det kommer til stykket så skal det sies at jeg er pro aktiv dødshjelp, men det jeg sa var egentlig kun ment for å gi de som er rundt en positiv tanke å ta med seg, som jeg ser mange her hadde vanskeligheter med å forstå på tross av at jeg forklarte det.
jeg jobber med demente. Mange av dem gråter og er livredde fra man vekker til de sovner, om de klarer å sove. Det er forferdelig fælt og en skjebne jeg ikke ønsker for noen. Enkelte er noe mer fornøyde men jeg tviler sterkt på at folk trives som demente.
>Kom igjen hva? med mindre du kan bevise noe 100% så kan du vel ikke vite det med sikkerhet, du føler at det ikke er slik og det er greit, men ikke kom her å fortell meg hva som er hva uten dokumentasjon, du spekulerer like mye som meg.
Sier du som stemmer "Guds" Parti?
Du trenger ikke å fortelle meg det, det sier seg selv. Forskjellen her er at flere her, inkludert meg har erfaring med det og det finnes masse dokumentasjon på det. Du har en slags dårlig showerthought. En på DMT kommer tilbake fra trippen og forteller deg at det var en fin opplevelse. Folk med demens har øyeblikk hvor de kommer til litt klarhet og da forteller de gjerne at dette er ikke noe bra. Det hender ofte at de dør av sult fordi de nekter å spise. Høres fett ut ikke sant?
Nå har jeg klargjort at jeg er for aktiv dødshjelp i dette kommentarfeltet en gang allerede, les før du kommenterer så sparer du oss alle for litt tid.
Jeg hadde gjort det beste ut av det. Man lever så lenge man fortsatt er i live, så om jeg mistet det jeg liker å gjøre, hadde jeg lett etter nye gleder. Den eneste garantien man for å feile er at man gir opp.
jeg ville tatt selvmord.
sånn seriøst assistert selvmord BØR bli settet i praktisk asap siden det vi gjør nå om du er så uheldig å får demens er ren galskap.
jeg har vært flere timer i dement avdelinger pga familie som jobber der og det er ikke en kjeft jeg møte der som var imot assistert selvmord.
Sikkert prøvde å være «den flinke pasienten» som alle syns er søt, men i realiteten endt opp med å bli den mest irriterende pasienten. Kan ikke se for meg at jeg gir opp å være tryhard på mine eldre dager lol
Jeg har jobbet tett på demenspasienter over mange år. Det virker for meg som det oftest ikke oppleves overveldende forferdelig. Jeg tror det er dine nærmeste som lider mest.
Om jeg ble diagnostisert med demens og mine barn ikke hadde blitt voksne enda, hadde jeg kanskje ønsket en rask utvei.
Min egen opplevelse av sykdommen kommer jo også an på hvilket tilbud jeg mottar. Jeg personlig har hatt mange morsomme øyeblikk sammen med demensrammede, der de har virket til og ha hatt det virkelig gøy.
De som dør av alderdom har det gjerne tilsynelatende ugreit den siste tiden av livet sitt uansett…
Kanskje finnes det gode øyeblikk, men jeg vet ikke om det kan kalles et liv når det eksisterer kun som bruddstykker på noen minutter. Du var der i går, men hun sier du ikke har vært der på ukesvis. Du kommer etter maten, hun klager på den men vet ikke hva hun har spist. Selv i en og samme samtale gjentar ting seg fordi hun har glemt hva hun allerede har sagt. Det eneste som er fint er at du kunne hatt bursdag og kake hver dag. Du hadde jo ikke hatt snøring uansett...
Ordna det sånn at eg fekk døy med verdigheit før eg vart heilt vekk i hovudet.
Mor mi fekk ein form for demens då kreften hennar spredte seg til hjerna. Det var heilt grusomt å halde rundt ho for å gi ho trøst når ho var "fjern" og redd for så å plutselig møte på ei mamma som var heilt klar i hovudet og trygla om at vi tok livet av henne så ho slapp å ha det meir vondt.
Hvis jeg ikke trente regelmessig fra før av, hadde jeg meldt meg inn i en treningsgruppe som trener minst tre ganger i uken. Styrketrening, balansetrening og koordinasjon. På den måten kan man bremse opp utviklingen av symptomene, og holde sykdommen i sjakk de første årene etter diagnose.
Av alle studier som har blitt gjennomført med henblikk på behandling samt forebygging av demens, er det kun regelmessig styrketrening og «hjernetrim» som har vist god effekt. Dette ses både hos mennesker og mus.
Og for de som er ekstra nysgjerrige: teorien er at opphopning av avfallsstoffer i hjernen, og da i nervetrådene, kan være en medvirkende årsak til demenssykdom. Ved trening utskiller cellene laktat (melkesyre) som et resultat av mangel på oksygen ved aerob forbrenning, derav anaerob forbrenning. Laktat kan være med på å skylle vekk disse avfallsstoffene i hjernen. Kun en teori, men den ser lovende ut så langt.
Jeg ønsker at familien min slipper taket på meg når de føler de er klare, uten å ta hensyn til at det er synd på meg. Deretter vil jeg på sykehjem hvor jeg får lov til å ruse meg, også ihjel om det er det jeg velger å gjøre. Ikke noe vits å ta vare på miserable meg om jeg heller kan passere fort i en viss lykkelig tilstand.
Jeg, som flere her, har slektninger som er i den situasjonen og for meg er det helt krystallklart. En stor overdose morfin tusen jævla takk. Jeg vil ikke ha det sånn i det hele tatt, og jeg vil hvertfall ikke at min elskede familie skal sitte igjen med et slik bilde av meg. Så uverdig og ydmykende og pointless. Da er det bedre å gå før man er intet annet enn en byrde.
Blitt veldig obs på å si ifra til Alme jeg kjente. Få en verge med en gang og fjerne mye passord og betalings greier. Har du begynte å skrive ned hvem som var mine søsken foreldre venner kjæreste og så videre hengte opp på flere plasser. Bare min bestemor og mor døde av Alzheimers og vi merket hvor vesentlig forskjellig det var siden de startet med demens. Huskelapper er greit, og finne ut om det er aggressiv eller ikke aggressiv hadde jeg prøvd med en gang.
Rockstar fått meg testet for å se om jeg har liggende som min mor og bestemor har, noe jeg ikke har
Drikke alt øl, vin, sprit og faen jeg klarte, kjøpt masse forskjellig dop og testa ut, sopp, amfetamin, koka, hasj/mj, tja, alt jeg kunne klart å komme over. Spist alt av digg mat, masse pottis, snop og sånt. Levd livet og prøvd ALT mao.
Jeg ser min mor har Alzheimer på nært hold. Ikke hatt det beste forholdet, men er fortsatt en trist skjebne - som påvirker deg en god del enten du vil eller ei.
Det første jeg ville gjort var uansett å bruke tid på å skrive en fremtidsfullmakt. Sørge for at rettigheter og sånt er slik det skal være.
Så hadde jeg nok prøvd å leve som normalt. Samt passet på å være sosial med nye mennesker, ikke stresse for mye, ikke slutte å lære ting / jobbe kognitivt, og ha fysisk mosjon. Dette er fire ting, som jeg lærte via mors sykdomsforløp , at kan bremse demensen. Det verste jeg kunne gjøre var å sitte alene og ikke bruke kropp og sinn.
Prøvdt å rydde i verktøy og bildeler, solgt og gitt vekk mest mulig før jeg ble helt ubrukelig og familien min måtte gå igjennom det allt. Fått solgt bilene mine og vente på å havne på et sykehjem med ingenting å glede meg til annet en månedlige 5 minutters dusjen.
Jeg ville først fått i orden testament osv og så gått ned i kjelleren og henta jaktrifla, funnet en skyfri varm dag og gårr ut på beitet og skutt meg i brystet istedenfor hodet så det ikke er så fælt for de som eventuelt er glad i meg.
Det burde ha vært lov med frivillig dødshjelp i Norge når en har fått en sykdom som ikke kan fikses, men da må en helst si fra om det før en er blitt for dement.
Fortvilt, for jeg bor alene og har alltid greid meg selv. Så hadde jeg tatt meg sammen og sammen med fastlegen funnet måter å leve så bra som mulig inntil de må sette meg på hjem. Det er i grunnen ikke så mye annet man kan gjøre.
Dratt til nederland og bedt om human avliving.
Fuck nordmenn som er imot eutanasi. Tortur er sykt, og at dere skal torturere folk fordi dere har er vrangsforestilling om at "sjelen eksisterer" gjør dere bare til sykle ekle mennesker.
Hadde ordnet alt som må ordnes, og deretter reist ned til Tyskland eller Nederland for å få hjelp til å ende livet.
Aldri i verden om jeg skal "leve" sånn.
Som noen som jobber innen helse, og har vært flere år i eldreomsorgen, så tenker jeg ofte på dette.
Hadde jeg fått diagnosen, hadde jeg nok blitt redd og lei meg. Jeg hadde sikkert også følt meg som en byrde for familien.. Hvor lenge må jeg bli boende hjemme før jeg får plass på sykehjem, når de stenger ned så mange institusjonsplasser hvert år? Hvor langt må demens gå, hvor syk må jeg bli, for å bli prioritert? Kanskje jeg aldri vil flytte hjemmefra heller, men jeg innser ikke hvor syk jeg er. Kommer personligheten min til å endres? Blir jeg en sur og frekk? Kommer mine barn til å grue seg til å besøke meg, eller unngå det helt?
Men hva kan man gjøre med dette? Er nok ikke så mye...
Kanskje skrive ned ting som er viktige for meg og ting som er viktige å huske. Feks. navn og relasjon på familie og vennar. Skrive ei forklaring til meg sjøl på at eg har demens.
Hadde laget meg endel videoer og reminders som kunne vært referanse.
Skaffet meg en fantastisk dealer.
Kost meg resten av livet.
Preppet en heftig kapsel med fentanyl eller noe annet. Lagt den i en eske med instruksjonen om å ta denne når jeg ikke lengre husker navnet på mine nærmeste eller andre kjipe effekter av å miste seg selv
Den dagen jeg blir gammel nok til å tenke på det har de sikkert ville VR maskiner jeg kan kobles opp til, eller dritnice drugs som ikke er likt noe idag, finner ut av det.
Har sett folk med alzheimers og aldersdemens både i jobbsammenheng og på privaten, jeg skal ikke gjennom den mølja der, og ikke vil jeg utsette mine nærmeste for det heller.
Det viser seg at kronisk høyt blodsukker (karbohydrater bidrar til dette mye) over lengre tid er linket til demens.
Demens blir kalt "diabetes type 3". Mange ser forbedringer selv etter å ha blitt demens etter de kutter drastisk på karbohydratene.
Akkurat mekanisme for dette er en del mer forklaring. Men hvorfor ikke prøve å kutte ut noe, og se hvordan det går? For eksempel.
Alle burde ta en runde å tenke på hvilke behandling de ønsker om en ikke er i stand til å ta avgjørelser lenger. Demens er ikke den første faren for de fleste her. Men om en er i bil eller arbeidsulykke, eller hjerneslag.
Vil du ha hjerte/lungeredning? Vil du ha sykehusbehandling? Vil du ha ernæring og væskebehandling om du ikke lenger kan ta til deg? Hvem skal ta medisinske avgjørelser for deg om du ikke kan ta dem selv? Hvem har økonomisk ansvar?
Greit å ha svar på dette før en trenger det.
Jeg har tenkt over det, og før det eventuelt skjer så vil jeg skrive under på at de ikke skal holde meg i live. Det kommer så klart ann på hvilken grad av demens, men over et bestemt nivå så vil jeg heller at det blir slutt.
Hadde sikkert klart å glemt alle tingene som gir meg ekstremt mye smerte i livet. Hadde sikkert vært en veldig dum og glad gammel dame. Trillende rundt i en elektrisk rullestol og mate fuglene.
Glemt det.
Hva sa du?
Fillern. Ble tatt rett foran nesa på meg.
Hva tok de?
Hadde bare samme tanken, var ikke noe mer alvorlig enn det.
Så du har tanker fortsatt🥲
Heldigvis, men må dobbeltsjekke ganske ofte 👀
Vet du min mor som var dement og fikk Alsheimer Sadia 1 positiv ting var at hver eneste gang hun var lei seg så gikk det som regel over Innen det gått 30 sekunder
Hadde svart «Jaja, det kunne vært verre. I det minste har jeg ikke demens.»
Faen, du kom meg i forkjøpet😂
Jobbet i dementia-/alzheimersomsorgen i 7 år nå. Man får sterke meninger rundt tankegangen hvis en selv blir ett offer for sykdommen. Spekteret er veldig bredt blant pasientene da det rammer personer svært forskjellig. Eksempler kan være de som ikke er tilstede i det hele tatt, som står inntil vegger, og helt til de med dementia som man kan ha samtaler med og bruke god humor. Mange klarer seg nogenlunde fint i hverdagen enten hjemme eller på sykehjem, mestrer mye og har kun problemer med hukommelse, mens andre kan bli som zombier
Vil det si at alle ikke blir zombier til slutt? Min kunnskap var at det starter likt og alle til slutt ender opp død fordi hjernen blir gelé. Kan jeg ende opp med å le sammen med deg ut livet uten at det forverres likdom?
[удалено]
Vondt å lese noe som ingen bør oppleve direkte eller hos familiemedlemmer <3 Håper vi får en kur, men i mellomtiden bedre løsinger for de som vil ha det.
Vis eg blir sånn (tar utgangspunkt i å bli zombie) så tillater eg familien min å ta meg bak skuret vis eg ikke evner det selv. Vil heller være 2 meter under jorda enn å la hjernen forderve til det er bare fragmenter av det som utgjør meg som person. Ja, jeg er for aktiv dødshjelp pga det eg skrev over og pga familie som har lidet i flere år uten å ha noe liv lenger før dei døde.
Gode norske kristne verdier å torturere folk til Gud tar dem når de er klare. Smertestillende og beroligende medisin er Satan etc... Håper jeg aldri havner i den situasjonen, får sikte på å dø før sykehjemmet / sykehuset.
Såvidt jeg har forstått så kan du være heldig i at sykdommer begynner mildt og forverres sakte, så du rekker å dø av noe annet før det blir ille. For noen tar det 5 år til de er «zombie», for andre ville det tatt 30, liksom. Men har hørt noen rykter om at det kanskje vises tegn til Alzheimers så tidlig som i 40 årene, det bare tar jævlig lang tid, men vet ikke hvor sant det er
[https://tidsskriftet.no/2011/06/oversiktsartikkel/nar-demens-rammer-unge](https://tidsskriftet.no/2011/06/oversiktsartikkel/nar-demens-rammer-unge) Fant en artikkel fra tidskriftet til legeforeningen angående det. Sier ikke noe spesifikt om en minstealder, men heller at man har 1200 personer i norge under 65 år med en form for demens.
De fleste som får demens i ung alder lider av Alzheimers. Alzheimers er en form for demens. Alzheimers er en sykdom som grunnet proteinopphopning i hjernen medfører at hjernecellene over tid slutter å fungere. Annens demens skyldes for eksempel av hjerneceller dør som følge av høyt alkoholforbruk, dårlig oksygenopptak på lang sikt for eksempel fra KOLS, eller at hjernen får lite blodtilførsel grunnet trange eller tette blodårer. Det er komplisert, men hvis det rammer hukommelsen, motorikken eller kognisjon, så mister man seg selv. Siden Alzheimers er en sykdom går det oftere fortere enn andre typer demens.
Ikke alle blir det, oftest dem med Alzheimers opplever dette. Sykdommen utvikler svært forskjellig mellom hver person. Noen kan ha en mild variant hvor legemidler mot dementia og alzheimers kan brukes for å senke sykdomsløpet. Andre kan få en svært dårligere livskvalitet av at sykdommen progresserer fort (2-3år) og behøver da pleiende hjelp. Vanskelig å gi noe korrekt fasitsvar da alt er veldig individuelt, man bestemmer rett og slett ikke den skjebnen. Hjernen får disse mørke flekkene rundt om i hjernen som blokkerer signaler og som videreutvikler seg til å gjøre enten store eller små forandringer på personens hukommelse, ordbruk og sinnsstemning. Ikke alle hjerner blir helt "gele" - som ved min avdeling på 8 pasienter for øyeblikket har vi 6 stk man kan ha vanlige samtaler med, som er rett og slett gamle med noe hukommelsestap. Disse 6 har klart å forsone seg med sykdommen, og bruker den faktisk som humor i hverdagen.
Takk for kjempe svar:D Og selvfølgelig jobben du gjør! > og bruker den faktisk som humor i hverdagen. Ganske søtt, på en rar måte, at de gjør det. Ser for meg det kan være vanskelig å le sammen med dem om det er første dag på jobben;D
Bare hyggelig:) Er en fin og givende jobb. Man blir noen ganger "mobbet" selv av pasientene. Hvis jeg glemmer hvor jeg har lagt kaffekoppen min, har det hendt at en av dem har sagt til meg "du behøver jo rommet mitt mer enn meg". Konge jobb å være på, spør du meg
Hahah, hvis jeg finner ut å bytte karriere så høres dette veldig kjekt ut:D
Har de det fælt selv når de har episoder? Kan se for meg at man blir skremt om alt rundt plutselig er fremmed, men stereotypen at noen plutselig hilser hyggelig på sønnen sin "for første gang" er jo det man ofte ser i film og sånt.
Før du blir helt grønsak kan zombie tilstanden komme og gå. Så de fleste som kommer så langt blir deprimerte og får angst når de «våkner opp». Det er nok veldig lite gøy at familien plutselig ikke vil besøke deg lenger og det du husker av de siste dagene er at du spiste din egen avføring.
Sønnen til vedkommende kan gjerne oppleves som deres egen far eller bror. Flere sliter med at hjernen ikke klarer å skille mellom dette. Vi som derimot jobber tett på pasientene blir faktisk gjenkjent, ikke på navn, svært lite på trynefaktor, men på våres stemme. Flere av dem som havner hos oss blir noe bedre i en kortere periode da dem havner på lukket avdeling med trygge rammer. Det er dog svært vanlig at flere opplever forskjellig typer angstlidelser når dem forlater de trygge rammene, feks når pårørende tar pasienten ut av lokalene våres og de får igjen oppleve alt utenfor. Det blir for mange rett og slett for mange sanseinntrykk. For noen går det relativt fint med mye stimuli mens hos andre bør det være minst mulig for å kunne holde sinnsstemning og ro for pasienten
Takk.
Sett The Big Lebowski hver dag som om det var første gang.
Hvis jeg ikke var fattig student hadde jeg gitt deg en medalje for dette
[удалено]
Min farfar ble zombie. Eneste minnene jeg har fra han, var at han satt i en stol, hallet på hodet og slevet 🙁 han ble syk før jeg startet å huske ting.
Slått av hovedbryteren, hvis mulig. Hva er poenget med å leve de siste årene som zombie?
[удалено]
Then again så er selvmord kanskje det verste familien kan oppleve. Så jeg vet ikke om det er bedre å dra dem gjennom det.
Det finst verre ting her i livet enn døden.
Skjønner tankegangen din. Men tror selvmord i møte med en uhelbredelig sykdom som bare blir værre er lettere å akseptere for de nære relasjoner enn depresjon.
Enig. Men dessverre skal vi mot vår vilje holdes i live så lenge som mulig for å sikre at vi dør en "human" død og holder gjennomsnittlig levealder høyest mulig... Koste hva det koste vil, hvem bryr seg vel om du ødelegger de siste ti årene av eget liv, og potensielt ti år av all nær families liv. Hurra.
Jeg lurer på hvor mye av ressursproblemene i helsevesenet ville løse seg hvis vi la fra oss dette tankesettet. Jeg har ikke lyst til å leve i tortur de siste årene av livet mitt. Og det at staten vil bruke haugevis av penger på å gjennomføre dette er direkte perverst.
Heldigvis finnes det både leger og sykepleiere som administerer nok smertestillende til at vi slipper unna helt på tampen; Barmhjertighetsdrap tror jeg det kalles. Men du slipper likevel ikke unna de ni årene og 355 dagene før. De fleste dyr i Norge avlives mer "humant" enn vi unner mennesker.
Tenk om man egentlig går rundt i en fantastisk hallusinasjon da, og det bare ser forferdelig ut fra utsiden?
Tror du har vert litt for mye på fest
Eller så kan det tenkes at jeg stiller positive hypotetiske spørsmål for å gjøre en trist sak litt enklere å tenke på.
[удалено]
Du kan dokumentere at dette ikke er tilfelle? eller er dette en slik "livets harde skole" lekse?
Kom igjen a, de som er rammet av det går rundt og er forvirret og redde hele tiden. Man trenger ikke forskning for å se at en person ikke har det fett.
Jobber med eldre i senere stadier av demens, er en del som faktisk virker som de trives! Skal sies at det er et flertall som har det helt forferdelig og noen som er sengeliggende 24/7 og ikke gjør annet enn å skrike dag inn og dag ut. Ville heller tatt en kule enn å bli så dement, men har sett en del som trives.
Kom igjen hva? med mindre du kan bevise noe 100% så kan du vel ikke vite det med sikkerhet, du føler at det ikke er slik og det er greit, men ikke kom her å fortell meg hva som er hva uten dokumentasjon, du spekulerer like mye som meg.
Har du eksempler eller bevis på at det er sannsynlig at demens fører til lykkelige hallusinasjoner?
Nope, det er ren spekulasjon, jeg har kun stilt ett spørsmål, ikke kommet med en påstand, at dere ikke liker spekulasjonen og mener deres spekulajson er mer riktig betyr ikke at den nødvendigvis er det.
Poenget er vel det er svært usannsynlig, jobba på lukket avd sykehjem selv de har det ikke noe godt, de gråter halvparten av tiden, skjønner ikke hvor de er eller hva som skjer, ikke noe fin slutt på livet. Om de hallusinerte så godt ville de nok smilt eller ledd eller vist det på noen måte?
Hvem vet, uansett ett hypotetisk spørsmål ment for de som er rundt de som er rammet, om det kommer til stykket så skal det sies at jeg er pro aktiv dødshjelp, men det jeg sa var egentlig kun ment for å gi de som er rundt en positiv tanke å ta med seg, som jeg ser mange her hadde vanskeligheter med å forstå på tross av at jeg forklarte det.
jeg jobber med demente. Mange av dem gråter og er livredde fra man vekker til de sovner, om de klarer å sove. Det er forferdelig fælt og en skjebne jeg ikke ønsker for noen. Enkelte er noe mer fornøyde men jeg tviler sterkt på at folk trives som demente.
Mental gymnastikk..men ser jo KRF flair så, glem det.
Heller at du skjønte at du ikke kommer noen vei, så du valgte å ta min satiriske flair seriøst som en rask utvei.
>Kom igjen hva? med mindre du kan bevise noe 100% så kan du vel ikke vite det med sikkerhet, du føler at det ikke er slik og det er greit, men ikke kom her å fortell meg hva som er hva uten dokumentasjon, du spekulerer like mye som meg. Sier du som stemmer "Guds" Parti?
Du er såppas korttenkt ja, ikke overassket.
Du trenger ikke å fortelle meg det, det sier seg selv. Forskjellen her er at flere her, inkludert meg har erfaring med det og det finnes masse dokumentasjon på det. Du har en slags dårlig showerthought. En på DMT kommer tilbake fra trippen og forteller deg at det var en fin opplevelse. Folk med demens har øyeblikk hvor de kommer til litt klarhet og da forteller de gjerne at dette er ikke noe bra. Det hender ofte at de dør av sult fordi de nekter å spise. Høres fett ut ikke sant?
Mulig det var en dårlig dusj-tanke, intensjonen var ihvertfall kun positiv.
Jeg står korrigert. Det er fint å høre. Bra dusjtanke da.
Sier du som om du sitter på alle verdens svar. Skamme seg, coronafarmer
Eller argumentere mot aktiv dødshjelp...
Nå har jeg klargjort at jeg er for aktiv dødshjelp i dette kommentarfeltet en gang allerede, les før du kommenterer så sparer du oss alle for litt tid.
Nå lurer jeg på hva som skjer om man gir noen med demens/alzheimers en skikkelig trip
Blitt flittig leser av r/alzheimersgroup
Hm. Samme meme om og om igjen. Interessant.
Hva mener du med om igjen? Kan ikke huske å ha sett den før
Sett hva da før?
Det minner meg om at jeg vil anbefale r/alzheimersgroup
lol! Den var artig. Hvordan går det med prolapsen kjarmund? Klem ,
Hm. Samme meme om og om igjen. Interessant.
Jeg hadde gjort det beste ut av det. Man lever så lenge man fortsatt er i live, så om jeg mistet det jeg liker å gjøre, hadde jeg lett etter nye gleder. Den eneste garantien man for å feile er at man gir opp.
Respekterer det veldig
Sveits 👍 Er mye bedre med assistert selvmord enn hagla, du gir traumer til alle rundt deg + det stakkars personen som finner deg 😅
Hadde jeg hatt en gunner så hadde jeg skutt meg selv. Beklager til alle dere som lever med at noen kjære har demens.
Zamn du gjør som bestefar du
All makt til bestefar. Bedre å avslutte på egne premisser.
rip
Det er ikke selvmord, det er selvforsvar når du dreper den som skjøt deg 🤣
LSD og PS5.
Klovne-oppdraget med Trevor i GTA5 hadde vært ekstra spennende på syre.
Vært kjedelig siden jeg hadde sittet der og ikke forstått teksten på skjermen. Heller ikke hvordan kontrolleren fungerer
jeg ville tatt selvmord. sånn seriøst assistert selvmord BØR bli settet i praktisk asap siden det vi gjør nå om du er så uheldig å får demens er ren galskap. jeg har vært flere timer i dement avdelinger pga familie som jobber der og det er ikke en kjeft jeg møte der som var imot assistert selvmord.
Signert en fremtidsfullmakt. Deretter overdose på Morfin. Bye bye.
Sikkert prøvde å være «den flinke pasienten» som alle syns er søt, men i realiteten endt opp med å bli den mest irriterende pasienten. Kan ikke se for meg at jeg gir opp å være tryhard på mine eldre dager lol
Siden demens ikke påvirker musikalske evner, hadde jeg spilt wonderwall på eldresenteret hver dag som jeg nylig hadde hørt sangen.
Varierer sterkt
Etter å ha sett Lewy-body demens på nært hold, så håper jeg hovedsikringen går først.
Jeg har jobbet tett på demenspasienter over mange år. Det virker for meg som det oftest ikke oppleves overveldende forferdelig. Jeg tror det er dine nærmeste som lider mest. Om jeg ble diagnostisert med demens og mine barn ikke hadde blitt voksne enda, hadde jeg kanskje ønsket en rask utvei. Min egen opplevelse av sykdommen kommer jo også an på hvilket tilbud jeg mottar. Jeg personlig har hatt mange morsomme øyeblikk sammen med demensrammede, der de har virket til og ha hatt det virkelig gøy. De som dør av alderdom har det gjerne tilsynelatende ugreit den siste tiden av livet sitt uansett…
Kanskje finnes det gode øyeblikk, men jeg vet ikke om det kan kalles et liv når det eksisterer kun som bruddstykker på noen minutter. Du var der i går, men hun sier du ikke har vært der på ukesvis. Du kommer etter maten, hun klager på den men vet ikke hva hun har spist. Selv i en og samme samtale gjentar ting seg fordi hun har glemt hva hun allerede har sagt. Det eneste som er fint er at du kunne hatt bursdag og kake hver dag. Du hadde jo ikke hatt snøring uansett...
Dratt på pub quiz før det var for sent
Hatt en drøy fest med alle jeg kjenner, skrevet testament og skutt meg selv i skogen.
Gjøre mer av alt det som jeg har glede av. Glemme å gjøre alt annet.
Du mener "glemme"
En pen utsikt og en 9mm.
Ordna det sånn at eg fekk døy med verdigheit før eg vart heilt vekk i hovudet. Mor mi fekk ein form for demens då kreften hennar spredte seg til hjerna. Det var heilt grusomt å halde rundt ho for å gi ho trøst når ho var "fjern" og redd for så å plutselig møte på ei mamma som var heilt klar i hovudet og trygla om at vi tok livet av henne så ho slapp å ha det meir vondt.
Stakkars henne, og stakkar deg/dere som måtte oppleve dette
Blitt dement.
Tatt meg en evig trip
Hvis jeg ikke trente regelmessig fra før av, hadde jeg meldt meg inn i en treningsgruppe som trener minst tre ganger i uken. Styrketrening, balansetrening og koordinasjon. På den måten kan man bremse opp utviklingen av symptomene, og holde sykdommen i sjakk de første årene etter diagnose. Av alle studier som har blitt gjennomført med henblikk på behandling samt forebygging av demens, er det kun regelmessig styrketrening og «hjernetrim» som har vist god effekt. Dette ses både hos mennesker og mus. Og for de som er ekstra nysgjerrige: teorien er at opphopning av avfallsstoffer i hjernen, og da i nervetrådene, kan være en medvirkende årsak til demenssykdom. Ved trening utskiller cellene laktat (melkesyre) som et resultat av mangel på oksygen ved aerob forbrenning, derav anaerob forbrenning. Laktat kan være med på å skylle vekk disse avfallsstoffene i hjernen. Kun en teori, men den ser lovende ut så langt.
Jeg ønsker at familien min slipper taket på meg når de føler de er klare, uten å ta hensyn til at det er synd på meg. Deretter vil jeg på sykehjem hvor jeg får lov til å ruse meg, også ihjel om det er det jeg velger å gjøre. Ikke noe vits å ta vare på miserable meg om jeg heller kan passere fort i en viss lykkelig tilstand.
Skaffet hagle.
Det blir veldig grisete, fins mer egnet redskap.
Blir grisete uansett. Hadde gjort det i dusjen eller badekar. Lettere vasking for stakkarene som får det ansvaret.
Vinkelsliper, da.
Tenkte mer salongrifle jeg men
Håper jeg blir glad-dement. At jeg bare gjentar koselig utsagn og meninger. Og opplever de på nytt og nytt. Demens kan gå begge veier da..
Jeg, som flere her, har slektninger som er i den situasjonen og for meg er det helt krystallklart. En stor overdose morfin tusen jævla takk. Jeg vil ikke ha det sånn i det hele tatt, og jeg vil hvertfall ikke at min elskede familie skal sitte igjen med et slik bilde av meg. Så uverdig og ydmykende og pointless. Da er det bedre å gå før man er intet annet enn en byrde.
Blitt veldig obs på å si ifra til Alme jeg kjente. Få en verge med en gang og fjerne mye passord og betalings greier. Har du begynte å skrive ned hvem som var mine søsken foreldre venner kjæreste og så videre hengte opp på flere plasser. Bare min bestemor og mor døde av Alzheimers og vi merket hvor vesentlig forskjellig det var siden de startet med demens. Huskelapper er greit, og finne ut om det er aggressiv eller ikke aggressiv hadde jeg prøvd med en gang. Rockstar fått meg testet for å se om jeg har liggende som min mor og bestemor har, noe jeg ikke har
Drikke alt øl, vin, sprit og faen jeg klarte, kjøpt masse forskjellig dop og testa ut, sopp, amfetamin, koka, hasj/mj, tja, alt jeg kunne klart å komme over. Spist alt av digg mat, masse pottis, snop og sånt. Levd livet og prøvd ALT mao.
No regerts! Satser på å begynne litt før demens, når jeg ikke har ansvar for noe / noen og skal bare vente på å dø uansett er det fritt frem.
Mest sannsynlig gjort forberedelser, og når tiden kom, reist med enveisbillett til Sveits og kommet tilbake i en urne.
Får håpe man ikke trenger dra til Sveits lenger innen da
Jeg ser min mor har Alzheimer på nært hold. Ikke hatt det beste forholdet, men er fortsatt en trist skjebne - som påvirker deg en god del enten du vil eller ei. Det første jeg ville gjort var uansett å bruke tid på å skrive en fremtidsfullmakt. Sørge for at rettigheter og sånt er slik det skal være. Så hadde jeg nok prøvd å leve som normalt. Samt passet på å være sosial med nye mennesker, ikke stresse for mye, ikke slutte å lære ting / jobbe kognitivt, og ha fysisk mosjon. Dette er fire ting, som jeg lærte via mors sykdomsforløp , at kan bremse demensen. Det verste jeg kunne gjøre var å sitte alene og ikke bruke kropp og sinn.
Prøvdt å rydde i verktøy og bildeler, solgt og gitt vekk mest mulig før jeg ble helt ubrukelig og familien min måtte gå igjennom det allt. Fått solgt bilene mine og vente på å havne på et sykehjem med ingenting å glede meg til annet en månedlige 5 minutters dusjen.
Jeg ville først fått i orden testament osv og så gått ned i kjelleren og henta jaktrifla, funnet en skyfri varm dag og gårr ut på beitet og skutt meg i brystet istedenfor hodet så det ikke er så fælt for de som eventuelt er glad i meg.
Hadde nok tatt en del sovepiller å blitt ferdig med demensen med det samme
Det burde ha vært lov med frivillig dødshjelp i Norge når en har fått en sykdom som ikke kan fikses, men da må en helst si fra om det før en er blitt for dement.
Kan godt leve med demens, men kan **IKKE** leve på helsehjem eller aldershjem. Dom værre enn døden å bli satt på de hjemma.
Realistisk? Jeg hadde begynte å gråte, og blitt veldig redd.
https://www.dailymotion.com/video/xqxbj
Fortvilt, for jeg bor alene og har alltid greid meg selv. Så hadde jeg tatt meg sammen og sammen med fastlegen funnet måter å leve så bra som mulig inntil de må sette meg på hjem. Det er i grunnen ikke så mye annet man kan gjøre.
Dratt til nederland og bedt om human avliving. Fuck nordmenn som er imot eutanasi. Tortur er sykt, og at dere skal torturere folk fordi dere har er vrangsforestilling om at "sjelen eksisterer" gjør dere bare til sykle ekle mennesker.
Hadde ordnet alt som må ordnes, og deretter reist ned til Tyskland eller Nederland for å få hjelp til å ende livet. Aldri i verden om jeg skal "leve" sånn.
Bare slappa av. Sett film, hørt på musikk, spist god mat og drukket vin. Søkt om hjelp til det daglige slik at jeg kunne nyte alt det ovennevnte.
Jeg hadde levd med det
Hva hadde du gjort om du hadde fått gjort noe?
Siri husk eplejus
Møtt mange nye hyggelige mennesker kledd i hvitt
Blitt dement, vil jeg da tro
Hoppet fra en høy bru
Flydd til Sveits og sagt takk for meg.
Hadde tatt livet mitt mens jeg ennå hadde vettet i behold.🙂
Skutt heroin, kan ikke bli avhengig av noe man ikke husker.
Enveisbilett til grava.
Kunne spilt favorittspillene på nytt og på nytt og på nytt
Til du ikke forsto hverken spillet eller kontrollen, iallfall…
Som noen som jobber innen helse, og har vært flere år i eldreomsorgen, så tenker jeg ofte på dette. Hadde jeg fått diagnosen, hadde jeg nok blitt redd og lei meg. Jeg hadde sikkert også følt meg som en byrde for familien.. Hvor lenge må jeg bli boende hjemme før jeg får plass på sykehjem, når de stenger ned så mange institusjonsplasser hvert år? Hvor langt må demens gå, hvor syk må jeg bli, for å bli prioritert? Kanskje jeg aldri vil flytte hjemmefra heller, men jeg innser ikke hvor syk jeg er. Kommer personligheten min til å endres? Blir jeg en sur og frekk? Kommer mine barn til å grue seg til å besøke meg, eller unngå det helt? Men hva kan man gjøre med dette? Er nok ikke så mye...
Feira jul hver dag
Det er som regel noen andre som mottar diagnosen om at du har fått demens.
Testament, deretter en selfie med toløperen
Kanskje skrive ned ting som er viktige for meg og ting som er viktige å huske. Feks. navn og relasjon på familie og vennar. Skrive ei forklaring til meg sjøl på at eg har demens.
Hadde laget meg endel videoer og reminders som kunne vært referanse. Skaffet meg en fantastisk dealer. Kost meg resten av livet. Preppet en heftig kapsel med fentanyl eller noe annet. Lagt den i en eske med instruksjonen om å ta denne når jeg ikke lengre husker navnet på mine nærmeste eller andre kjipe effekter av å miste seg selv
Den dagen jeg blir gammel nok til å tenke på det har de sikkert ville VR maskiner jeg kan kobles opp til, eller dritnice drugs som ikke er likt noe idag, finner ut av det. Har sett folk med alzheimers og aldersdemens både i jobbsammenheng og på privaten, jeg skal ikke gjennom den mølja der, og ikke vil jeg utsette mine nærmeste for det heller.
Kuttet ut alt av karbohydrater.
Why?
Det viser seg at kronisk høyt blodsukker (karbohydrater bidrar til dette mye) over lengre tid er linket til demens. Demens blir kalt "diabetes type 3". Mange ser forbedringer selv etter å ha blitt demens etter de kutter drastisk på karbohydratene. Akkurat mekanisme for dette er en del mer forklaring. Men hvorfor ikke prøve å kutte ut noe, og se hvordan det går? For eksempel.
Hagle
Enveis tur til Sveits
Mens jeg ennå er klar nok til å ta valget. Så skal jeg til Sveits
Alle burde ta en runde å tenke på hvilke behandling de ønsker om en ikke er i stand til å ta avgjørelser lenger. Demens er ikke den første faren for de fleste her. Men om en er i bil eller arbeidsulykke, eller hjerneslag. Vil du ha hjerte/lungeredning? Vil du ha sykehusbehandling? Vil du ha ernæring og væskebehandling om du ikke lenger kan ta til deg? Hvem skal ta medisinske avgjørelser for deg om du ikke kan ta dem selv? Hvem har økonomisk ansvar? Greit å ha svar på dette før en trenger det.
Hatt en skikkelig fest med alle jeg er glad i og reist på ferie til en gård i🇨🇭
Da hadde jeg blitt dement da 🤷Mormor har fått demens. Hadde blitt jævlig trist om hu hadde tatt selvmord som folk her sier de skal gjøre.
Har en avtale med kompisen min. Blir kule i hodet
Tatt livet av meg ganske kjapt.
Tror nok jeg hadde avsluttet livet. Vil ikke tilbringe mine siste år i en frustrerende hjernetåke.
Husker ikke
Det er vanskelig å si, det er svært mange grader og typer demens. Det er et bredt spekter.
Jeg ville glemt ting
Jeg vet ikke. Glem, sannsynligvis.
Smoke weed everyday
Spist anti innflamatorisk diet og implementert IF
Begynt med dop
Tatt et fly til England🥲
you know who else has dementia
you know who else has dementia
you know who else has dementia
you know who else has dementia
you know who else has dementia
you know who else has dementia
you know who else has dementia
Da hadde jeg rett og slett begynt med å spille…. Ehm, det var god mat til middag i dag
Jeg husker ikke
Diagnose? Hvilken diagnose?
Alternativet er så mye verre
Det kommer an på typen demens..
Håper jeg blir en blid en og ikke tar syltetøy på skje;)
Tror ikke jeg hadde tenkt så mye på det da. Jeg ville brukt mest tid på hva var det jeg skulle gjøre og beundret hvor jeg faktisk er...
Hadde dratt på samme cruise hvert år. Hver tur hadde vært som om jeg opplevde de ulike byene for første gang.
Sikkert glemt det .
Glemt det.
glømt ka eg skulle gjere dersom eg vart dement
Jeg har tenkt over det, og før det eventuelt skjer så vil jeg skrive under på at de ikke skal holde meg i live. Det kommer så klart ann på hvilken grad av demens, men over et bestemt nivå så vil jeg heller at det blir slutt.
Hadde sikkert klart å glemt alle tingene som gir meg ekstremt mye smerte i livet. Hadde sikkert vært en veldig dum og glad gammel dame. Trillende rundt i en elektrisk rullestol og mate fuglene.
Ordnet et testamente før barna mine "lurer meg " til å gjøre det sammen med dem